Vinter Dikt

Snødekke hvitt fall
Stumme fotspor i månen
Kulden hvisker lavt

Ruter fryser til
Isroser vokser stille
Vinterens kunstverk

Snøen daler ned
Alt blir rolig og tyst
Vinternattens fred

Dansende grønt lys
Himmelens eventyrnatt
Kuldegnist i mørk

Stjerner over snø
Mørket glitrer i stillhet
Håp i kuldens hånd

Kald rosa morgen
Rim på grener, frost i luft
Dagen fødes nå

Snøfnugg daler ned
Hver unik i sitt mønster
Smelter på kinnet

Isen knirker hardt
Pusten står som små skyer
Vinteren hersker

Grantrær sover nå
Snødyner på hver gren
Stillhet vokter alt

Rim på vinduskarm
Morgenlys glir over snø
Ny dag spirer frem

Vinteren kommer med stille fot,
dekker marken i hvitt.
Snøen faller, myk og god,
verden blir plutselig nytt.

Trærne smykker seg i krystaller,
lyset dempes av snøens hånd.
Alt er så fredelig i vinterens daler,
som et eventyr i vårt land.

Rim på rutene,
kulde i luften.
Snøen ligger tykk,
verden har en ny drakt.

Snøfnugg danser lett,
faller stille fra himmelens brett.
De legger seg på jordens kinn,
og smelter i solens sinn.

Alt blir stille i snøens favn,
lyder dempes, verden sover.
Hjertet finner fred i hvitt,
vinterens ro vi lover.

Gater skjult av snø,
barn som ler og sklir.
Vinteren gir glede,
i hvert et snøfnugg vi rir.

Marken er dekket,
av snøens rene teppe.
Alt er så vakkert,
vinteren vil jeg aldri slippe.

Små krystaller faller,
lager kunst på bakken.
Vinterens undre,
gir glede til hjertenes rekken.

I vinterens kulde
finner vi varme.
Snøfnugg på kinn,
et smil i hjertets barm.

Stjerner blinker klart,
over snødekt jord.
Vinterhimmelen er vakker,
og natten så stor.

Vinteren drømmer
om vårens første sol.
Men mens snøen ligger,
sover verden i rolig skjul.

Jeg legger meg ned
i snøen så hvit.
Vifter med armene
og lager en engel.
Se, mamma, jeg flyr litt!

Opp på toppen, klar til start,
kjelken suser ned med fart.
Vinden kiler, snøen spruter,
latter, glede, ingen slutter!

Snøballer flyr i luften,
latter runger, ingen sår.
Vottene er våte,
men vi leker år etter år.

Luen min er blå og fin,
den varmer ørene mine.
Når vinden hyler vinterlang,
holder luen meg glad og varm!

Tre store kuler,
en gulrot til nese.
Snømannen min smiler,
han er verdens beste!

Vi danser rundt i snøen,
hopper opp og ned.
Latteren er varm og god,
vinteren er vår beste venn!

Ski på føttene,
stavene i hånda.
Jeg glir over snøen,
og føler meg som en panda!

Et snøfnugg lander
rett på nesa mi.
Jeg ler og ser opp
flere kommer forbi!

Jeg har røde votter
som varmer mine hender.
Ute i snøen
bruker jeg dem hele vinteren!

Når snøen faller stille
og dekker alt jeg ser,
da føles det som magi,
og jeg vil aldri hjem mer!

Kong Vinter rir på skyens hest,
blåser kaldt fra nord og vest.
Han dekker jorden med isens slør,
og lar frosten bite, det er hans bør.

Alt blir hvitt, alt blir stille,
Kong Vinter hersker med frossen vilje.

Han sitter på en trone av snø,
med iskrone på sitt hode.
Hans pust gjør morgenene blå,
hans latter er nordavindens mode.

Med septer i hånden og is i sitt blikk,
Kong Vinter lokker til snøballkrig.
Han fryser elver og dekker skog,
alt han rører blir hvitt og stiv.

Han vandrer gjennom natten,
legger rim på hvert et blad.
I mørket hvisker han,
og gjør verden kald og glad.

En krone av snø på hans hode,
en kappe av frost om hans rygg.
Han hilser oss hver vinter,
med kulde, snø og trygg.

Kong Vinter forteller eventyr,
med snøfnugg og iskrystaller.
Han vekker barnas fantasi,
og fyller nettene med magiske kaller.

Kong Vinter går i skogen,
hvert tre får hvitt besøk.
Han pynter grener med rim og snø,
og lager vinterens slott.

Når Kong Vinter bestemmer,
fryser sjø og land.
Ingen kan trosse hans vilje,
han styrer med isende hand.

Under Kong Vinter vokter
snøen daler lydløst ned.
I hans hvite rike
får alle en vinterfred.

Når høsten visker farvel,
og mørket blir lang.
Da våkner Kong Vinter,
og synger sin iskalde sang.

Små barn lager snømann,
når Kong Vinter smiler bredt.
Med luer, votter og skjerf,
er vinteren ekstra lett!

Jeg går i skogen i vinterens ro,
snøen demper alle lyder.
Under granenes tunge kappe
står stillheten tett og trygg.

Mine egne fotspor er det eneste som svarer
når jeg spør dagen om noe.
Vinteren eier alt og ingenting,
men i hjertet mitt vokser det små varme ord.

Isroser på vinduet,
barndommens eventyrland.
Jeg skriver navnet mitt i ruten,
og vinden synger om vinteren.
Alt jeg eier er et øyeblikk
av stillhet og håp.

Vintermorgenens blåe lys
over stillheten i skogen.
Alt er uforstyrret,
som om verden venter
på det første varme ord.

Det knaker i gamle graner
når kulden tar tak.
Jeg lytter til vinteren,
og hører svaret i den tause skogen.

Jeg hører lyden av snø
som faller på gamle tak.
En sang fra barndommens land
når natten er lang og mørk.

Snøen faller tyst,
dekker gamle spor.
Vinteren visker ut
alt det som var før.

Et tent lys i vinduet,
mot mørket der ute.
Slik holder vi vinteren
varm mot hjertet.

Rimfrost på gresset,
iskrystaller på jord.
Jeg kjenner vinteren puste
med stillhetens ord.

Stjernene blinker over snødekte marker,
og jeg står alene i natten.
Tankene fryser ikke,
for de er varme av minner.

Vinterveien er lang og stille,
men hvert steg gir nytt håp.
Snøen knitrer under støvlene,
og jeg bærer skogen med meg hjem.