September Dikt

Septemberhvisk—
fløyel av gull og rødt,
håp hviskes.

Kjølig tåke stiger
over marker som sovner,
tålmodige knop—
venter varmende solskinn
i stille morgenstund.

S tolthet i gullpudder
E kko av førjuls minner
P åminnelser i svak bris
T åkelagte drømmer danser
E ndeløst falne gylne blad
M inner hvisker i rolig natt
B ryg av glemt sommervind
E vaktes av lengsels hånd
R ester i nattens favn

Under lakserød himmel
vandrer jeg blant falne sagner—
hver fotavtrykk et ekko
av sol som svinner i vinden.

Løvsprett i solens net (A)
høstfargers myke bånd (B)
vinden bærer drøm og let (A)
gjemt i tidens gylne hånd (B)

I september…
en tåke drar sakte
rundt minnene…
glemte smil…
eller ja?

Når septembernatten senker seg mot jord,
et sølvaktig skjær av gule stjerner smyger,
duvet av drømmer kiler hver en hodebunn,
mens hjertet lytter til høstens melankolske hyler.

I skumringens død, et løv faller så stille,
et minne klekkes i nattens kalde favn,
en ensom sang, en hvisken uten vilje,
et håp om lys i kulden, i snøens navn.

To hender strekker seg mot fjerne morgen,
men oktobervinden bærer dem bort.

Vi seiler gjennom septemberhavets tåke,
der hver bølge bærer minner om en sol som svant.
På dekk står vi stille, hutrer av kjølig lengsel,
mens vinden hvisker navnene på falne dager.

Et falmende kompass peker mot gyldne gnister,
gnister av håp som tennes i hjertets mørke kroker.
Vi følger stjerneskipets kurs mot frostens rand,
søker flammen som ennå brenner under isen.

– En løvfløyts klang
– Kjølig ånd som stryker kinn
– Fjerne barndomsro
– Et ekko av solvarme hånd
– Stille puls i skogens glød
– En hvisken av oktoberdrøm

Den kjølige septembermorgen bryter stillhetens spill
med dunkle toner fra forrige sommers endeløse drøm.
Et løv daler lett og hvisker hemmeligheter til jorden
om solens forgjengelighet, om varmen som en gang rørte
minnene våre, selv når natten motstandsløst senker
sitt dunkle teppe over knitrende stier av falne blad.