Samisk Dikt

Veien snor seg gjennom tundra,
hjul spinner, vinden ler.
Førerkortet mitt er frihet,
i nordlysets atmosfære.

En reise gjennom urfolkets land,
hvor reinsdyr krysser spor,
og hjertet banker samisk,
på asfaltens eventyrjord.

Drømmen om veien,
om frihetens bevis.
For hver prøve, et steg nærmere
urfolkets landskap og liv.

En kald morgen,
et skinnende førerkort.
Lykken er å kjøre
på snødekte stier,
med samisk stolthet i brystet.

Med joik i radioen
og reinsdyr på siden,
styrer jeg mot horisonten.
Førerkortet mitt —
en nøkkel til frihet,
og samisk identitet.

Førerkortet blinker i lommeboken,
som nordlys i polarnatten.
Jeg kjører stolt gjennom dal og hei,
med samisk språk på tungen,
og frihetens pust i sjelen.

Jeg kjører mot fjellene,
der vinden synger samisk.
Førerkortet mitt åpner porten
til vidder, til slekter, til frihet.
Hver kilometer, et steg mot røttene.

Førerkortet min,
et spor i snøen.
Hjulene ruller,
slektens arv følger.
Samisk frihet, alltid med.

Elvene svinger, veiene følger,
førerkortet gir adgang til
barndommens steder, mormors stemme.
Jeg kjører hjem, tilbake til røttene
med samisk stolthet, alltid nær.

Førerkortet mitt lover
å bringe meg langt,
til steder jeg aldri har vært,
og alltid tilbake
til samiske sletter
og fortellinger gamle som tid.

I mørketiden lyser veien hvit,
med førerkortet i hånden
og samisk håp i blikket.
Jeg kjører mot målet —
mot nye drømmer og gamle minner.

Vinden hvisker på vidda blå,
snøen danser i månens lys.
Samisk natur, mitt hjem, min ro,
der alt er i urtidens pris.

Reinsdyret går over tundraen bred,
spor i snøen, stjerner over hodet.
Alt er stille, bare hjertets sang,
og naturens ånd, evig ung.

Nordlyset danser over fjell og dal,
grønt og rødt i samisk sal.
Naturens språk, et glitrende bånd,
som binder alt til urfolkets land.

Elver strømmer gjennom stein og skog,
bærer fortellinger, bærer tro.
Samisk natur, en evig strøm,
livets puls, mitt hjertes hjem.

Fjellene vokter over sletten,
himmelen strekkes uendelig blå.
Vi er små i naturens hender,
men store i respekt og håp.

Solen kysser snøen, stormen raser,
naturens krefter, samisk arv.
Vi lever med været, i glede og sorg,
og kjenner oss ett med vår jord.

Skogen er stille,
kun fuglenes tale.
Røtter i jorden,
minner om gamle dager
der samisk liv spirer.

Vårsolen smelter snøen,
elvene bruser fri.
Naturen våkner, samene smiler,
alt lever i lyset på ny.

Jeg sitter ved bålet,
hører vinden fortelle.
Naturen er min familie,
fjellene mine venner,
og elvene min sang.

Dagen er lang, natten lys,
i nord er naturen sterk og vis.
Samisk ånd i hver blomst og li,
vi lever med jorden, i samklang og fri.

Et lite reinsdyr, snill og glad,
løper over snø og is.
Venner vi er, du og jeg,
sammen under nordlysets pris.

Se på himmelen, farger som ler,
lyset danser, hit og der.
Barn i nord, vi hopper og smiler,
mens nordlyset spiller sine filer.

Jeg synger en joik for deg i dag,
en sang om glede, liten og rar.
Samiske barn, vi synger i kor,
sammen på vidda, der vi bor.

Rundt bålet forteller vi eventyr,
om troll og dyr som bor i skog.
Latter og varme i vinternatt,
samiske barn, vi har det godt.

Jeg har en lue, blå og rød,
den varmer meg i nordens snø.
Samisk lue, stolt jeg er
når jeg bruker den hver vinter her.

På vidda løper vi, store og små,
snøballkrig og latter på tå.
Samiske barn, vi trives best,
ute i naturen, i lek og fest.

Et snøfnugg faller, så hvitt og lett,
lander på nesen min, så søtt.
Jeg ler og ser mot himmel blå,
samisk barn i vintergrå.

En sommerdag på vidda grønn,
vi plukker blomster, solen er skjønn.
Samiske barn med latter i kinn,
sommer i nord, vi elsker den inn.

Stjerneklar natt i teltet mitt,
jeg lytter til stillheten, liten og kvikk.
Månen smiler, jeg sover snart,
samisk barn med drømmer hardt.

Fuglene synger når dagen gryr,
jeg våkner glad i teltet her.
Samiske barn, vi smiler stort,
og møter dagen med latter gjort.

Vinden bærer ordene bort,
et stille farvel i nord.
Under nordlysets fargespill,
jeg vinker til deg, venn min.
Snart møtes vi igjen.

En tåre faller på vidda
hvor stien vår skilles nå.
Farvel, min kjære venn,
vi bærer minnene med oss
i hjertet hvor vi går.

Nordlyset vinker i natten,
et siste glimt, et vennlig blikk.
Vi sier farvel, men stjernene
hvisker: Vi møtes igjen
under nordens evige lys.

Jeg synger en siste joik
om deg, om oss, om alt.
Farvel er ikke slutten,
bare en ny begynnelse
på veien tilbake til hverandre.

En fugl flyr mot sør,
vinker med vingene sine.
Slik sier vi farvel,
men håpet flyr med,
og savnet blir til sang.

Snøen daler stille,
dekker alt i hvitt.
Farvel, viskes varsomt,
men minnene fryser aldri
i hjertet mitt.

Våre stier deler seg,
men under samme himmel går vi.
Farvel i dag, men i morgen
kan vinden bringe oss sammen
på nytt, et annet sted.

Vinteren slipper taket,
vårens løfte spirer.
Farvel er ikke slutt,
bare en ny begynnelse
under nordiske skyer.

I stillheten høres farvel
som et ekko mellom fjell.
Ingen ord trengs lenger,
bare et blikk, et smil,
og visstheten om at vi sees igjen.

Elven renner mot havet,
slik går også du.
Farvel, min kjære venn,
men elvens sang fortsetter
i mitt hjerte, alltid tro.

Joiken bærer minner hjem,
toner fra slekt og land.
Samisk kultur—en indre stemme,
fortellinger i hjertets brann.

Rød og blå, grønn og gull,
samedrakten lyser sterkt.
Med stolthet bærer vi arven,
kulturens vev er aldri mørk.

Trommen slår i natten lang,
rytmen vekker gamle sagn.
I lyset fra bålets glød,
lever kulturen, stolt og rød.

Samisk språk—et eldgammelt bånd,
ord som vokter vår jord.
Hver setning en gave fra fortid,
hver dialekt et folk med mot.

Rundt bålet samles vi
med historier, latter og sang.
Kulturens varme fyller natten,
og bringer slekten sammen igjen.

Mønster i snø, mønster i drakt,
tradisjoner vevd i tid.
Samisk kultur er levende kunst,
en arv vi aldri gir slipp.

På markedsplassen møtes vi,
med varer, smil og ord.
Her lever kulturen mellom bodene,
i samhold, glede og tro.

Vi bærer stolthet i hjertet,
gjennom storm og sol.
Samisk kultur står sterkt,
som fjellene vi bor på.

Barnelatter i lavvoen,
gamle sagn rundt bålet.
Slik vokser kulturen videre,
fra generasjon til generasjon.

Veien er lang, men vi går den sammen,
med tradisjonens lys i hånd.
Samisk kultur—en levende strøm,
som aldri slutter å gå.