Dikt Om Vår

Vårsolen titter frem,
alt i hagen blir så dem.
Fugler synger lystig nå,
tiden er vår, la oss gå!

En liten tusenfryd så hvid,
vinket til meg fra markens slid.
Bien summet rundt dens kronblad lett,
vårens magi var sannelig sett.

Se rosen strekker seg mot lys,
og fiolen sprer sin duft så lys.
Når vårvinden kiler blomst og blad,
blir hele verden mild og glad.

Tidlig morgen, skog og eng,
fuglekor synger uten steng.
Gråspurv, stær og dompap trill,
vårens melodi fyller hver en mil.

Lytt til tonen, søt og ren,
våren kaller oss igjen.

Regndråper danser på vinduets glass,
små perler som kiler hvert ett pass.
Under paraplyen kan du høre
vårens hemmelige, myke køre.

Små vinger farget i regnbuens skinn,
flakser lett omkring min kinn.
Når de hviler på en blomst så nøye,
forteller de at våren aldri bøye.

Vi leker gjemsel bak på jord,
mellom lupin, rose og jord.
Løvet huser små hemmeligheter,
våren har så mange skatter.

Under muld stikker spirer små,
venter på sin vårtime å gå.
Liljer hvite, krokus lilla,
våren vekkes, marken silla.

Når regnet stilner, solen ler,
snur seg om og skinner mer.
Da jakter vi på buefargers bånd,
fant vi skatt i vårens land?

En varm hånd på min panne lagt,
solstrålen hvisker: alt er tapt.
Nei, våren bringer håp og smil,
alt gror frem i solens fil.

Morgenlyset stryker kinn,
en eneste knopp skal snart spinn.
Håpets røst i stille sang,
våren lover dagen lang.

Under barken venter liv,
spirer gløder uten siv.
Med et stille, grønt mystikk
våkner morgenens magikk.

En perle på hvert gressstrå,
verden skinner, stille nå.
Vått teppe, fuktig ro,
alt sprer vårens glød i tro.

Døgnets timer smelter bort,
natt blir dag i glødende port.
Fuglesang i sengekant,
drømmer hviler i vårens land.

Når månens slør gir av sin drakt,
våkner alt med ny kontakt.

Grønn løvskog fylles av lyst sang,
hver stemme bærer vårens klang.
Spurv og sangfugl i duett,
himmelen klinger, ren og lett.

Skygger danser på våt asfalt,
tusen dråper maler alt.
Grønnere toner, dypere blått,
våren farges i hvert plått.

Bak stien vokser en ensom rose,
gjemt i gresset, uten pose.
Den rekker opp et stille kinn,
minner oss om alt som gror inn.

Kjenn hvordan vinden hvisker mildt,
løfter drømmer uten vilt.
Den stryker kinn og rot og blad,
vugger verden, vekker rad på rad.

Hør dens stille, blågrønne ro,
bærer håpets hjerte bro.

Solen leker gjemsel bak trær,
skyggene strekkes, våren nær.
I hvert skift ser du livets spill,
lys og mørke i ett hjerteskill.

Når natten senker seg mot jord,
danser stjerner i vårens ord.
Hver blomst nikker i sølvklar drakt,
himmelen synger i sakral takt.

Vi trår lette steg på markens pute,
vårdans veves av månens rute.
Håpets løft i tindrende time,
stjerner og vår i evig rime.

När daggen ännu darrar milt,
hörs ett hjärta slå så stilt.
I tystnad vaknar livets frid,
vårens löfte ger sin frid.

Under barken vilar kraft,
tystnadens gröna, dunkla saft.
Ett frö spritter, brister ut,
vårens hjärta formad av ljus.

En strimma sol i dunklet bär,
löften om en morgon kär.
Tankar svävar, nya, frid,
spirar i mitt inre vid.

Brisen kyssar frusen mull,
väcker liv i varje hull.
Doft av fukt och grönt begär,
vårens kalla tårar lär.

Där i vinden finner jag
drömmens famn och nattens dag.

Vita blomsters stänk i ljus,
viskar om en evig rus.
Jag vilar under stilla tält,
hör naturens mjuka sällskapspelt.

Dova steg på frusen jord,
hjärtat tränger genom ord.
Vårens skälvning spirar lätt,
öppnar mig med innerlätt.

I jordens mörker gror en längtan
som brister natten jag förgätit.
Små frön av hopp, i tyst förbund,
stiger mot skyn i spirande grund.

När frostens slöja sakta smälter bort,
hörs livets hymn i varje snår.
Våren stiger från sin tysta ort
och rör mitt hjärta utan tår.

I lila skepnad, skör och sann,
akleja speglar drömdes land.
Den böjer sig för vårens lag
och viskar tyst mitt inre frag.

I lundens dunkel gröna salar,
viskar vindar forna talar.
En doft av sav och mossa mjuk
bär vårens hemlighet i bruk.

Hör ekot av en solvarm dag,
när fåglars sång i skyn blir lag.
Varje blad och stam och rot
svarar i en gemensam not.

Marken vaknar, ljud blir liv,
hoppets röster aldrig giv.
Vårens eko bär min duett,
i varje klang ett hjärta sätt.

Solglans speiler grønne enger,
jorden våkner av varme tenger.
Fuglesang i morgenlys,
vårens bud gir nytt paradis.

Under barken venter kraft,
tørr stamme får grønn saft.
Knoppen brister, spirer ut,
vårens løfte fødes brått.

Morgenstund med kvitrende kor,
hvert pip blir vårens lydspor.
Liten fugl i lyst spill,
håp og glede i hvert trill.

Dugg som perler på grasets vekst,
skinner klart i morgentekst.
Hver dråpe hvisker i mitt sinn,
vårens løfter tar jeg inn.

Barneføtter springer rundt,
plukker blomster av hvert funn.
Latter fyller himmel blått,
vårens lek er alt vi fått.

Regnet slutter, skyene går,
solens smil i vårlige sår.
En bue av farger står på ny,
vårens magi oppstår i ly.

Spor i mose, stille sti,
skoger synger vårens ti.
Hvert et trinn fylles av håp,
luft av fukt og solens dåp.

Fioler bøyer seg i vind,
duften fyller hvert sinn.
Tulipaner i rødt og gult,
vårens flor er hjertets kult.

Når solen kysser markens gull,
står løvetannen stolt og full.
Med gyldne hoder stiger den,
vårens budbringer igjen.

I morgentrøtt grådis skjult,
hver dråpe skinner, ømt og mildt.
De danser på bladets grønne bånd,
våren våkner, hånd i hånd.

Jeg trodde snøen var forsvunnet,
men den sniker seg i bakken inn.
Så danser jeg i vårlig glede—
og sklir rett på rumpa med et skrik!

Øynene klør, nesen renner,
“Er jeg forkjølet?” spør jeg igjen.
Nei — det er pollen, stjeler min ro,
nå holder jeg parfyme og lommetørkle på roterommet.

Jeg plantet tulipaner i tro:
seks bokser merket “vårens fargekode”.
Nå vokser alt i alle regnbuens farger—
naboen tror jeg har startet blomsterdisco!

Tro meg ikke når meteorologen lover sol—
det finnes alltid en liten snøfurie
som kaster noen siste fling
mens du allerede har kastet vinterdressen.

Hver gang jeg hvisker “våren er her”,
svarer hagen med ett høyt “bææ”!
Ååå, feil busk – det var sauen til nabo’n,
ingen roser, men gratis ull.

Biene øver i hagen min,
men de glemmer alltid teksten sin.
Jeg tror de sukker mer enn synger—
eller bare bruker for mye tid på nectar.

Host og nys, jeg ser meg rund,
tror plutselig at alle lurer bak en bunt.
Å nei, det er bare vårens vind—
og en skummel katt som vil hilse på kind.

Fuglene marsjerer i flokk og rekke,
rekker opp nebbet i fanfarers veke.
Jeg hilser med kaffekoppen i hånd—
vårens general gir meg tommelfinger.

Insektene inviterte mig på fest,
alle dukket opp i vårens beste.
Jeg danset med en marihøne—
men hun fløy vekk med vinflasken min!

Når regnet faller, hopper jeg glad,
plasker rundt som et lykkelig rad.
Vannet spruter, jeg ler høyt—
våren er tross alt ganske bløt!

Et gulltungt solgløtt faller ned,
kysser blomst, gir verden fred.

En duft av rose, fiol og syrin,
omfavner jordens milde kinn.
Kronblad danser i varm bris,
våren kler seg i blomstershis.

Rødt, gult og blyantblått
i himmelbue og løvets mått.
Akvarell over eng og vei—
maler sakte vårens seierfei.

Duggen glitrer som stjerner små,
i soloppgangens gyldne sår.

Varmen sprer seg time for time,
hjertet finner nyens rime.
Stille pust i alt som gror—
våren hvisker: elsk og tror.

Duft av kirsebær i bris,
to hjerter våkner til et liv.

Hånden din i min som sølv,
vårens løfte er vår driv.

Stråler av gull i løv og gress,
som sødme i min sjels adresse.

Mellom løv frisk av regn,
banker lyset mot mitt sinn.
Hver pust et løfte om nytt,
vårens gave skjønn og fritt.

En bue av lys tvers over sky,
knytter himmel til jord i ly.

Inne i mitt bryst en knopp slår ut,
fyller sjelen med vårens bratt utslitt.

Fra mørk jord til luftig dans,
vokser håpet i et enkelt glans.

Lyset glitrer i stille vann,
krusninger danser mot land.
En eneste åndedrag av vår—
hjertet vugges av fredens kor.

Knopper brister i milde vind,
fargetoner snor seg inn.
Jordens smil i fruktbar prakt—
hver eneste tone er vårlig makt.

Vinterens lenker knuses nå,
gress spirer gjennom frostens stå.
Solens seier over kuldegråt—
livet vender hjem, så umåtelig godt.

Hver tone fra fuglesang
vever drømmer langs min fang.
Vårens rytme banker lett—
en melodi av håp og rett.

Små frø stikker nese frem,
bryter jordens mørke hem.
I det øyeblikk de stiger fri—
skimrer vårens essens i magi.

Døsig sol går ned i rødt,
skaper gull over åpent sløt.
Nattens slør blir mykt og klart—
våren hviler i hvert åndedrag.

Grønt hav under skyfri bue,
hvert strå løfter vårens due.
I suset bærer grønn fantasi—
sang av liv i harmoni.

Solstreif varmer kinn så blidt,
verden våkner mild og kvitt.
Smilene blomstrer i hver en krok—
vårens lykke er alt vi tok.

Etter regnets tunge gråt,
stiger lys i himmelspåt.
Fargene knytter jord og sky—
løftet om vår aldri dør ny.

I vårens milde, stille ro,
hviler sjelen som nyfødt bro.

Alt det tause blir et håp,
fredens vår gir livet på nytt dåp.

Den gamle granen strekker seg,
våren kysser hver en grein.

Kroksjør langs skogssti ligger,
men føttene varmer den myke jord.

Elven bryter isens bånd,
strømmer fri mot ukjent land.
Vårlig sus i strøm og skvulp,
evig vandring, evig pulsp.

Skumringen maler himmelbuen blå,
speilbilder danser blant siv og rå.

I stillhet synger vårlige ånder,
min sjel finner ro ved vannets bånder.

Gullhoder stiger gjennom sprekk,
stille rop om vårens trekk.

Duggen hviler på hver knopp,
synger morgen over jordens gropp.
Frosne minner smelter bort,
alt blir nytt i dagens port.

Bartrær gløder mot blå himmel,
skygger leker i lyse svimmel.

Hver en nål tar imot et kyss—
vårens stille salmes lys.

I mitt bryst en knopp slår ut,
minner om livets skjøre klut.

Fra mørk jord til solens glans—
vårens evige romans.

Vårens vind i grønne kroner,
hvisker skjebner, tårer, toner.

Tolv løvetannsblomster i ring,
samler morgenens første sving.
Sammen holder de livets gnist—
våren taler i hver en vrist.

Fra gress til himmel, alt blir ett,
naturens pakt i stille sett.