Dikt Om Savn

Stillhet i rommet,
et tomt ekko igjen.
Savnet bor i hjertet
som en skygge av deg.

Under regntunge skyer jeg går,
min lengsel etter deg består.
Hver dråpe som faller, et minne,
av stunder vi skulle hatt inne.

Når kvelden senker sitt slør,
og mørket kryper inn,
kjenner jeg et savn så sårt,
en uro dypt i sinn.

Ditt smil er borte, stemmen stilnet,
men minnene lever her.
I drømmen hører jeg deg hviske:
«Jeg er nær, jeg er nær.»

Tomme fotspor går
over nysnø i hagen
Sorgen holder fast

Jeg ser på gamle bilder,
tidens avtrykk i farger som falmer.
Ansikter jeg lengter etter,
øyne som en gang møtte mine.
I stillheten venter jeg,
venter på at savnet skal slippe taket.

Sorgens slør i vintervind,
minner kretser, aldri blind.
Hver dag et savn som aldri slutter,
et hjerte som for alltid skjelver, skutter.

Savnet er et vindu
som aldri kan lukkes.
Jeg ser verden gjennom det,
forvrengt av tap,
men lyset strømmer fortsatt inn.

Hvor er du nå, kjære venn?
Jeg savner latteren din igjen.
En bamseklem, et lite smil,
gjør savnet litt mindre en liten fil.

Høstens løv faller stille,
som tårer fra et tre.
Savnet drysser over bakken,
og jeg gråter sammen med det.

Når dagene blir tunge, og nettene er lange,
vokser savnet som et tre i mørket.
Røttene graver seg dypt inn i sjelen,
og drømmene fylles av tapte øyeblikk.

Men innerst inne spirer et håp,
at sorgen en dag blir til ro.
At minnene dine skal gi meg styrke,
til å leve, til å gå videre, til å tro.

Hjertet mitt roper
ditt navn i natten.
Kjærligheten lever
selv i savnets skygge.

Under stjerners skjær,
savner jeg deg mer og mer.
Lengsel etter varme ord,
kjærlighet som aldri gror bort.

Jeg venter i stillhetens rom,
på et kyss, et blikk, et ord.
Dine armer er langt borte,
men kjærligheten blomstrer i savnet.

Hver dag uten deg
er en dag jeg teller stjernene,
og håper at vinden bringer
din stemme til mitt vindu.

Elvens ropte navn
i kjærlighetens lengsel
drømmer flyter bort

«Kommer du tilbake?»
spør hjertet mitt i mørket.
«Jeg venter på deg,»
hvisker vinden gjennom natten.

Regnet kysser ruten,
som dine lepper mot min hud.
Kjærlighet og savn
vokser i samme jord.

Din duft henger igjen i rommet
som et løfte om at kjærlighet
aldri virkelig forsvinner.
Jeg savner deg
i alt som lever.

Jeg tegner hjerter på vinduet,
venter på deg i regnet.
Mamma sier du kommer snart,
men savnet mitt er stort.

Kjærlighet er en reise,
savnet er bagasjen
jeg bærer over fjell og hav
for å finne deg igjen.

Når du reiste, ble verden større,
hvert hjørne fylt av håp og savn.
Men hvert minne om deg er varmt,
og kjærligheten min vokser i fravær.

Jeg skriver navnet ditt i sanden,
og lar bølgene kysse det bort,
men i hjertet mitt
er du alltid nær.

Savn.
Et minne.
Et smil
som aldri forsvinner.

Jeg går gjennom gamle rom, hvor latteren din fortsatt henger i veggene.
Hver bok, hver kopp, hver detalj roper om øyeblikk vi delte.
Minnene blafrer som stearinlys på en vindfull kveld.

I stillheten etter deg
vokser savnet til en elv,
men minnene dine bærer meg
over de dypeste vann.

Minner i vinden
bærer din stemme til meg
Savn er alt jeg har

Et bilde på veggen, et brev i en skuff,
minner om tider som nå er forduft.
Savnet vokser, men minnene blir,
de gir meg styrke når dagen er slir.

I skumringen husker jeg deg.
Noen ganger er minnene klare,
som sollys på vann.
Andre ganger flyter de bort,
tåkete, men aldri borte.

Jeg husker leken,
latteren din.
Nå savner jeg deg,
men minnene smiler.

Rommet er tomt
men veggene husker.
Savnet kler alt i blått.
Minnene hvisker
i lyset fra vinduet.

Høstvinden blåser
gamle minner over engen.
Savnet rusler langs stien
i skyggen av hvert tre.

Savn og minner følges ad,
som skygge bak et smil.
De gir oss tårer, de gir oss trøst,
og lar oss minnes mil etter mil.

Når natten faller stille og mørket legger seg som et teppe,
åpner hjertet seg for minnene du etterlot.
Jeg ser deg i drømmen, hører stemmen din i vinden,
og savnet får tårer til å glitre i måneskinn.

Hver morgen våkner jeg med lengsel i brystet,
men også med takknemlighet for alt vi delte.
For minnene dine er som stjerner på himmelen—
alltid til stede, selv når du er borte.

Huset er fylt av minner,
ditt smil i hvert rom.
Jeg savner dine varme hender,
mamma, kom hjem igjen.

Lukten av nybakt brød
og trygge armer rundt meg.
Nå er alt jeg har igjen
et savn etter deg.

Om natten kommer du til meg,
setter deg stille på sengekanten.
Jeg våkner med tårer og smil,
for i drømmen var du her.

Mamma, jeg savner
varmen fra dine hender
alltid i mitt sinn

Kjøkkenet er stille nå,
ingen sang over grytene.
Jeg venter på stemmen din,
men hører bare vinden.

Små hender strekker seg
etter en klem som ikke kommer.
Hjertet mitt roper,
mamma, hvor er du nå?

Jeg hører dine kloke ord
i tankene mine hver dag.
De trøster meg når savnet
blir for stort å bære.

Når solen står opp
og verden våkner,
kjenner jeg ekstra på savnet
etter mamma sin stemme.

Når tårene renner
og hjertet er tungt,
tenker jeg på alt du ga meg,
og kjenner styrke i savnet.

Kjære mamma, savnet etter deg
er som havet, stort og evig.
Jeg bærer dine ord og smil med meg
gjennom hver dag, hver natt.

Når jeg er svak, tenker jeg på deg,
og finner styrke i ditt minne.
Du er alltid med meg, mamma,
selv om avstanden aldri blir mindre.

Din stemme runger svakt
i mitt indre rom.
Jeg savner dine råd, pappa,
og tryggheten i din hånd.

Skiftenøkkelen ligger stille
der du la den sist.
Jeg savner lyden av latter
og historier i verkstedets dis.

Pappa, du er borte
vinden bærer dine spor
savnet vokser nå

Jeg husker hånden din i min,
sterk og mild på samme tid.
Nå er hånden min alene,
men minnene holder meg trygg.

Fars stol står stille nå,
ingen avis, ingen latter.
Jeg ser etter deg hver morgen,
men stolen venter i savn.

Jeg savner dine eventyr,
fortellinger om stjerner og hav.
Nå er kvelden stille,
men stemmen din lever i mitt hjerte.

Når natten faller på,
ser jeg mot stjernene.
Jeg håper du ser meg fra ditt sted,
og sender kjærlighet i mørket.

Jeg følger dine fotspor
i snøen utenfor huset.
Selv om de smelter bort,
forsvinner aldri savnet.

Dine gode råd følger meg
på veien videre i livet.
Jeg savner spørsmålet: «Hvordan går det?»
Din omsorg er alltid med meg.

Kjære pappa, savnet etter deg
er som en elv som aldri tørker inn.
Jeg bærer med meg minnene dine
og alt du lærte meg om livet.

Når dagene er tunge,
søker jeg trøst i din styrke.
Du lever videre i mitt hjerte,
pappa, min helt og venn.

Små fotspor i gangen
har stilnet for tidlig.
Stillheten roper navnet ditt
i hvert eneste rom.

Latteren din henger igjen
som solskinn i luften.
Jeg savner dine spørsmål,
alle små og store undre.

Tom seng i huset
små hender savnes i natt
hjertet mitt gråter

Bamsen din venter trofast
på putens myke rand.
Hver kveld ser jeg på den,
og kjenner savnets brann.

Jeg drømmer om deg hver natt
ser deg løpe gjennom engen.
Når jeg våkner er du borte,
men savnet følger meg gjennom dagen.

Lekene dine ligger stille
på stuegulvet som før.
Jeg venter på lyden av latter,
men rommet er fylt av savn.

Du var mitt solskinn,
nå er dagen grå.
Jeg savner lyset i øynene dine,
savner deg, mitt lille håp.

Jeg tegner hjerter på vinduet
mens jeg venter på deg.
Ute danser snøen
men hjertet mitt fryser i savn.

Du gikk gjennom livets dør
altfor raskt for meg.
Men kjærligheten og savnet
følger deg hvor du enn går.

Kjære barn, savnet etter deg
er som et uendelig ekko.
Jeg minnes dine første ord,
ditt første smil, din første latter.

Hver dag tenker jeg på deg,
på alt du skulle oppleve.
Du er alltid hos meg i hjertet,
selv om armene mine er tomme.

Putens kjølighet
minner meg om fraværet.
Jeg savner varmen
fra dine hender ved min side.

Regnet trommer mykt på glasset,
hver dråpe et minne om deg.
Jeg teller sekunder alene
og lengter etter stemmen din.

To tomme hender
i natten uten deg her
hjertet visker ditt navn

Avstanden kysser oss adskilt,
men tankene drar til deg.
Hver melding, et håp
om at tiden snart er over.

I notatboken min skriver jeg
om dager med deg.
Nå er sidene fylt av lengsel,
og savnet blir sterkere for hvert ord.

Telefonen er stille i kveld,
ingen melding, ingen ring.
Jeg venter på lyden av deg,
på et lite tegn av kjærlighet.

Høsten legger seg over byen,
som savnet over hjertet mitt.
Jeg venter på sommeren og deg,
på lyset i ditt smil.

Når mørket senker seg,
tennes et lys i meg.
Det er håpet om deg,
min kjære, mitt savn.

En sang spilles på radioen
og jeg husker dansen vår.
Melodien fyller rommet,
men hjertet mitt venter på deg.

Kjære, savnet etter deg vokser hver dag.
Jeg ser på bildene våre og minnes latteren din,
kjenner fortsatt smaken av dine kyss i regnet.
Hver time uten deg er et puslespill med en brikke borte.

Jeg håper du vet at du er med meg,
i tankene, i hjertet, i alt jeg gjør.
Avstanden er stor, men kjærligheten større.
Jeg venter på deg, alltid, min elskede.

Vennskap varer evig,
selv om avstand skiller oss.
Jeg savner din latter,
men kjenner varmen i et minne.

Et gammelt fotografi
av oss to på en benk.
Jeg savner dagene,
vennskapets enkle glede.

Vennens fotspor bort
ekko i mitt hjerte nå
savnet er min venn

Mellom oss er en bro av minner,
bygget av ord og latter.
Selv om du er langt borte,
går jeg over den hver dag.

Du bor fortsatt i hjertet mitt,
selv om dagene går.
Vennskap dør aldri,
det vokser i savnets jord.

Jeg savner å leke,
løpe etter deg.
Vennskapets glede
ble til savnets sang.

Kaffekoppen er halvfull,
stolen overfor er tom.
Jeg savner samtalene,
vennskapets varme ord.

Kjære venn, tiden sammen var kort,
men minnene varer livet ut.
Jeg savner turene, samtalene,
og alt vi aldri rakk å si.

Du er alltid med meg i tankene,
i gleden og i savnet.
Vennskapet vårt er et bånd
som aldri kan brytes.

Snøen faller stille,
men jeg savner fotsporene dine.
Hver vinterdag minner meg
om vennskapets varme.

Dine ord klinger fortsatt
som et ekko gjennom livet.
Savnet etter deg er stort,
men vennskapet vårt varer evig.

En tom stol står ved bordet,
julelysene skinner svakt.
Jeg savner deg ekstra nå,
når julaften er blitt natt.

Jeg ønsker meg deg til jul,
mer enn leker og pakkebånd.
For midt i glitter og latter
er savnet størst i hjertet mitt.

Stille snøen faller
savn fyller julehuset
lengsel i mørket

Jeg ser på gamle bilder
med glitrende øyne og smil.
Nå er det bare minner igjen,
men savnet er ekte hver julenatt.

Gløggen er varm i koppen,
men hjertet mitt er kaldt.
Jeg savner deg rundt bordet,
jula føles ikke helt sant.

Stjernen på toppen
glitrer, men mangler et lys.
Savnet etter deg
gjør julehimmelen grå.

Jeg skriver et julebrev
til deg som ikke er her.
Ordene visker om savn
og håpet om et gjensyn.

Under treet ligger gavene
men ingen kan fylle tomrommet.
Savnet pakker seg rundt meg
som et skjerf i desemberkuld.

Ekkoet av din latter
ringer i julehuset.
Selv om du ikke er her,
er kjærligheten sterkest nå.

Kjære deg jeg savner i jula,
hvert lys på treet minner om deg.
Jeg kjenner tomheten ved bordet,
og stillheten under juleglede.

Likevel håper jeg at stjernene
bærer mine tanker til deg.
At du føler min kjærlighet,
selv gjennom savnets frostklare natt.

Jeg savner stemmen din,
de gamle samtalene våre.
Nå er det bare ekko
i tomme rom og tanker.

Stolen ved siden av meg
står tom i dag.
Jeg savner vennens nærhet
og latteren i lag.

Venn i det fjerne
minner varmer som solen
savnet snakker lavt

Bilder på mobilen
minner meg om deg.
Hver melding jeg leser
gjør savnet ekstra sterkt.

Et vennskap er et hjerte
som banker i savnets ro.
Jeg håper du vet,
jeg bærer deg med meg hvor jeg går.

Venner er som stjerner
lyser selv når de er langt borte.
Jeg ser opp mot nattehimmelen
og savner deg i mørket.

Fotspor i sanden
visket bort av tidevannet.
Men minnene om deg
står igjen i hjertet mitt.

Kjære venn, savnet etter deg
vokser med hver dag som går.
Jeg husker våre samtaler,
gåturer og hemmelige drømmer.

Nå er du borte, men vennskapet
lever videre i hjertet mitt.
Takk for alt du var,
og alt du fortsatt betyr.

En kaffekopp på bordet,
en plass som står tom.
Jeg venter på deg ennå,
og savner vår daglige prat.

Når våren kommer tilbake
og alt spirer på ny,
savner jeg deg litt ekstra
i solskinn og regn.

Lengselen henger i luften,
som regn før det faller.
Savnet vokser i hjertet,
jeg venter og håper – alltid.

Mellom oss er et tomrom
fylt av savn og lengsel.
Jeg strekker meg mot deg
i drømmene, natt etter natt.

Savn og lengsel gror
som blomster i mørketid
håpet er mitt frø

Jeg skriver brev til deg
som aldri blir sendt.
Hver linje er fylt med savn,
hver tanke med lengsel.

Lengselen blåser gjennom natten,
jeg hvisker ditt navn i vinden.
Håpet flyr med fuglene,
og savnet synger stille.

Nettene er lange og tomme,
stjernene lyser på savn.
Lengselen vokser i mørket
og venter på morgengry.

Bølgene slår mot stranden,
slik savnet slår mot brystet.
Hver bølge er et håp,
hver bølge er lengselens pust.

Når solen stiger opp,
våkner drømmen om deg.
Lengsel og savn smelter sammen
i morgenlysets varme favn.

Jeg skriver til deg fra avstandens land,
med savnet som penn og lengselen som blekk.
Dine ord lever i hjertet mitt ennå,
de varmer i kulden og lyser i mørket.

Hver dag uten deg er en dag i venting,
men håpet gir styrke og drømmen står fast.
Når vi møtes igjen, skal savn og lengsel
forvandles til glede og kjærlighetens fest.