Dikt Om Livet

Solstråler danser på kjøkkenbordet,
stillheten synger sin egen sang.
En kopp kaffe, et fredelig sekund,
livet er vakkert i det små.

I hjertet brenner en stille ild,
den vokser med erfaring og år.
Gjennom sorger og glede,
lyser håpet uansett hvor du står.

Barneføtter i gresset,
latter som fyller rommet.
Et øyeblikk av nåde,
minner som varer evig.

Hver dag er et åpent hav,
med bølger av tvil og tro.
Vi seiler mot ukjent land,
men vinden bærer alltid på nytt mot.

Knopper spretter på grein,
et livstegn i hver en kvist.
Fugler synger nytt håp,
våren maler verden frisk.

Livet males i sterke farger,
med penselstrøk av glede og savn.
Hver dag et nytt lerret,
hvor vi skriver vår egen sang.

Fotavtrykk i sanden, skylles vekk av tidevann.
Minnene varer lenger enn spor,
for livet setter merker
i hjertet, ikke bare på jord.

Under stjerner på nattehimmel,
hvisker håpet om alt vi kan bli.
Drømmene bor i oss alle,
og gir livet magi.

I dag er en gave, i morgen et løfte.
Hver time vi lever, er ny og fri.
Grip øyeblikket med åpne armer,
og la livet blomstre i deg.

Livet begynner, livet ender,
men kjærlighetens kraft består.
I hver avskjed, et nytt møte,
i hver tåre, spirer glede.

En skygge følger meg stille,
under store trær, på våte veier.
Den vet hvor jeg har vært,
men aldri hvor jeg skal.

Livet er slik –
bestandig litt bak,
bestandig litt foran,
og alltid med meg.

Hun løper ut i regnet,
små støvler i sølepytter.
Hver dråpe er en latter.
Livet er vått –
men hun smiler for hvert plask.

Et lite lys i vinduet,
venter på meg når jeg kommer.
Ikke sterkt, ikke svakt,
bare nok til å finne hjem.
Slik er livet –
små lys som leder oss.

En ny dag gryr
i et rom fullt av muligheter.
Jeg strekker meg mot lyset
og kjenner stillheten
før alt begynner.
Livet, et åpent vindu.

To hender møtes i kveldsmørket.
Uten ord, et løfte.
Vi holder fast i hverandre
når verden blåser kaldt.
Livet er varmere sammen.

I en bok jeg nesten har glemt
ligger en pressed blomst.
Jeg lukker øynene og hører
stemmen din fra en annen tid.
Livet – et minne mellom sidene.

Frosten puster på ruta,
lager blomster av is.
Jeg ser ut og venter
på vårens varme løfte.
Livet fryser, men tiner igjen.

Stillheten vugger huset.
Alt hviler, til og med tankene.
Jeg lar mørket favne meg,
og drømmer om morgendagen.
Livet, så nært i natten.

Et tre står i hagen.
År etter år skifter det drakt,
men røttene holder fast.
Jeg ønsker å være som det –
endre meg, men aldri miste fotfeste.

Avskjed er ikke slutten.
Bare stillhet før et nytt møte.
Livet folder seg sammen,
men åpnes igjen
i andre armer, på andre stier.

Jeg går mellom furuenes røtter,
kjenner livet puste i jord.
Hver stein en gammel tanke,
hver kvist et mulig ord.

Elva snakker lavt mot steinen,
gamle sanger fra dypet.
Livet renner, aldri samme vann,
men alltid samme lengsel.

Snøen dekker stien,
alt blir stille, alt blir hvitt.
Men under isen venter liv,
en vår som aldri gir opp.

Morgentåken skjuler fjellet,
men jeg vet det står der.
Slik er livet –
vi tror på det vi ikke alltid ser.

Jeg sitter på vedsjåen,
lukten av bark i hendene.
Livet er arbeid, slit og sang,
og gleden over å høre til.

Jeg ser stjerner over taket,
små håp i natten.
Livet er stort og lite,
et univers i hvert øyeblikk.

Dype røtter bærer treet,
som minner bærer meg.
Livet vokser opp og utover,
men glemmer aldri hvor det kom fra.

En enslig fugl på grein,
synger for natten alene.
Livet er noen ganger stille,
men sangen blir alltid hørt.

Et solgløtt gjennom grener,
varmer det som fryser.
Livet gir alltid mer,
enn vi først kan se.

Når dagen senker seg,
og skogen hvisker rolig,
vet jeg at livet er her,
i stillheten, i mørket, i meg.

Et lite steg
mot drømmen din
er fortsatt
et steg
mot lyset

Alt det du ikke sa
men lot skinne
fra blikket ditt
det bærer jeg
som et løfte

Noen dager er
fuglesang
i vinduet
alt du trenger
for å tro på
en ny begynnelse

Når du reiser deg
etter natten
og lar lyset
få rom
da skjer livet
i deg

Se på trærne
hvordan de slipper
bladene
for å vokse nye
kanskje vi må
slippe litt vi også

Vi går sammen
hånd i hånd
gjennom regnet
og vet
at det finnes
sol bak skyene

Et smil fra deg
kan være alt
jeg trenger
for å finne
veien hjem
i dag

Når alt er stille
hører jeg
det livet hvisker
du er mer
enn du tror

Noen ganger
holder det med
et lite lysglimt
for at mørket
skal slippe taket

Alt dette
du bærer
gir deg styrke
kanskje ikke i dag
men du vil se det
i morgen

Ditt smil slår gnister
i mitt mørkeste rom.
Kjærligheten er et ekko
som aldri vil dø,
men leve i hjertets dunkle trom.

Vi lå sammen
under stjerners vakt.
Hjertet ditt fant mitt,
og natten vokste seg myk
i kjærlighetens makt.

Vi går på kjærlighetens vei,
med håp i hver vår hånd.
Livet er et eventyr,
når du går ved min side.

Du er min sol
når dagene er grå.
Med deg er livet
alt jeg noen gang
håpet på.

Kjærlighet er tålmodig
som havet mot land.
Den skyller over steiner,
former livet
med en mild, utholdende hånd.

To kopper kaffe
og morgenlyset
du smiler og verden
kjennes ny
kjærlighet i det enkle

Vi vokser sammen
som blomster i sol.
Kjærligheten gir næring
og livet får farge
i hjertets skjøre jord.

I dine øyne
ser jeg løftet
om evig vår.
Livet er vakkert
når vi to tror.

Hvis du faller, er jeg der
griper deg før bakken.
Livet og kjærligheten
er styrke
og omsorg i takken.

Gjennom årstider
og skiftende vind
vokser kjærligheten
sammen med livet
i hjertets evige sinn.

Livet leker med tankene dine
som vinden med løvet i hagen.
Et smil, en drøm, et lite ord
og plutselig danser alt i dagen.

Livet spør meg hver morgen:
Vil du le eller gråte i dag?
Jeg svarer med undring i øynene,
og lar vinden blåse sitt svar.

Et ord kan løfte en morgen,
forandre en hel dag.
Livet er fullt av reiser
bak hvert eneste spørsmålstegn.

Jeg går på vrimlende gater
og ser tusen ansikter passere.
Hvert blikk, en ukjent historie,
hvert smil, et liv å bære.

Livet er en gåte
vi aldri kan løse.
Men i hvert forsøk
finner vi gleden
av å prøve.

En latter i regnet
er solskinn på jord.
Livet blir lettere
når vi ler
sammen i kor.

Tankene flyr som fugler
over livets store felt.
De henter håp og minner,
og lander mykt i sjelens telt.

Livet kommer ofte
med uventet glede.
Et vennlig nikk,
en åpen dør,
et smil du aldri glemte.

Når eventyret ender
og boken lukkes forsiktig,
vet jeg at livet fortsetter
på sidene vi ennå ikke har skrevet.

Hver morgen er en ny start,
et nytt kapittel å skrive.
Livet venter med åpne armer,
og undringen gjør oss i live.

Ein ny dag vaknar
i lyset frå aust.
Håpet stig langsamt
med dogg på si bryst.
Livet er mjukt
som morgensol mot hud.

Vinden syng mellom trea
ber tankar frå fjell og dal.
Livet rører i løvet,
og suset er alt vi har.

Hand i hand går vi
gjennom dagar av regn.
Livet vert lettare
når du deler eit tungt steg.

Små spirar trengjer
gjennom frossen mold.
Livet vaknar på ny
i grønt, i håp, i mot.

Mor si stemme
mjuk og trygg.
Ber meg gjennom stormen
og syng om livet i si hand.

Røter i djup jord,
gamle ord og tradisjon.
Livet held oss fast
sjølv når vi lengtar mot vinden.

Barnelatter kling frå tunet,
lette steg mot livets vår.
Eit smil kan byggje bruer
over dagar som verkar sår.

Løvet fell mjukt
på stigen av år.
Livet blir stille
før vinteren rår.

Når kvelden fell
og alt er ro.
Livet pustar djupt
i skuggane av ord.

Eit frø vert lagt i jorda,
eit håp i nyaste mold.
Slik byrjar livet alltid
med noko lite og stort på ein gong.

Livet springer ut
som vårens første knopp.
Døden venter tålmodig
i skyggen av et tre,
men mellom spirer og visne blad
danser vi – et kort sekund.

Når natten senker seg
og verden blir stille,
visker døden om ro.
Men livet svarer med hjerteslag,
og minner oss på
at mørket også vokter lys.

Livet fødes i glede,
dør i savn.
Men i jorden spirer nytt håp
og døden blir til liv
i en evig sirkel
som aldri brytes.

I avskjedens time
gråter vi tause tårer.
Men dødens dør
åpner for minner
som lever videre
i alt vi er og alt vi gjør.

Tomme stoler rundt bordet,
et ekko av stemmer
vi aldri glemmer.
Livet går videre,
men døden gir plass
for savn og takknemlighet.

En siste reise
mot ukjent land.
Vi følger med blikket,
men må bli igjen.
Livet vinker farvel,
døden ønsker velkommen hjem.

Når løvet faller
og jorda hviler,
tenker jeg på livet
som forvandles av døden.
Alt blir nytt
i et evig kretsløp.

Siste ord er sagt,
men ekko lever.
Livet fortsetter
i alt vi rører,
selv når døden
lukker en dør.

Livet er en gave
vi får for en stund.
Døden minner oss
om å elske, om å le,
før tiden vår
sakte renner ut.

Når livet stilner
og døden kommer nær,
finnes en fred
i vissheten om
at alt har sin tid
og alt skal bli godt til sist.

Livet gir ikke alltid svar,
men lærer oss å spørre.
I undringen vokser visdom,
i stillheten finner vi ro.

En klok tanke er stille,
taler lavt til den som lytter.
Livet blir rikere
når vi tør å være små.

Hver dag vi våkner,
er en ny mulighet.
Visdom finner vi
i skrittene vi tør å ta.

Ingen lærer av å lykkes alltid.
Feilene våre bygger broer
til ny forståelse.
Livet er læring, ikke bare seier.

En kopp te i morgengryet,
et vennlig nikk på vei.
Slik finner vi livets visdom –
i små gleder hver dag.

Takknemlighet er visdoms frø,
som spirer i hjertet.
Den som ser det gode,
vokser med livet.

Tiden lærer oss
å slippe taket.
Alt har sin sesong,
og visdom er å vite
når vi skal gå videre.

Den som ser med hjertet
forstår mer enn ord kan si.
Visdom bor i kjærlighet
og i evnen til å tilgi.

I stillheten finner vi svar
som verden ofte lar ligge.
Å lytte til sitt indre
er en visdom ingen kan ta fra deg.

Vi setter spor i sanden,
noen forsvinner, noen står.
Livets visdom er å vite
at alt vi gir, en dag vi får.

Epletreet står
og ventar vår.
Livet i kvist og blome
mjukt under kald himmel.
Ein dag fell blomen,
men frukta veks.

Eg høyrer regnet mot ruta,
tikkande tid.
Livet renn i dropane,
held fast og løyser opp
det som var tungt.

Vinden kjem frå fjella
med nye ord.
Eg lyttar, veit
at livet er ferd,
men og ein song
som aldri tek slutt.

Ein stein ligg
midt i stigen.
Eg snur han, ser
livet under –
små røter, kryp som kjempar
i løynde rom.

Ein dag kjem
med regn eller sol.
Eg tek imot han
med opne hender,
let livet vere
slik det vil vera.

Natta legg seg over tunet,
stilt og svart.
Ein draum kjem sigande
som dogg på mark.
Livet kviler, men ventar
på nytt ljos.

Ein augneblink –
ein tanke, ein pust.
Livet ligg samla
i det som er no,
ikkje i det som var
eller skal bli.

Fjorden ligg stille,
speglar fjell og sky.
Livet rører seg
i djupet,
stille, men sterkt
under overflata.

Fuglesong i morgonljos,
liv i lufta.
Eg sit på trammen
og let tankane flyge
saman med songen
inn i dagen.

Fred i kveldsljos,
stille tankar.
Livet har sin rytme
som havet mot strand.
Eg kviler i verda,
og verda kviler i meg.

Livet går langsomt
som bølger mot strand.
Vi skyller inn, trekker oss tilbake,
og starter alltid på nytt
i en evig rytme.

Små stier i gresset
viser hvor vi har gått.
Livet er spor vi setter,
noen synes, andre forsvinner
men alle var veier for oss.

En fugl på en gren
synger for morgenlyset.
Livet er sangen vi synger
selv når ingen hører,
bare fordi vi må.

Havet roper mot land,
trekker oss mot det åpne.
Livet er lengselen
mot noe større,
mot horisonter vi aldri helt når.

Minnene dine
lever i vinden.
Livet er et album
av øyeblikk vi blar i,
noen ganger med smil,
andre ganger med savn.

Tiden lister seg forbi
på tåspissene.
Livet er å se
at det store er skjult
i det lille vi lever hver dag.

Et smil kan løfte
en tung dag.
Livet er gleden vi deler
i møte med andre,
et lite lys i mørket.

Hender møtes i mørket
og holder fast.
Livet er trygghet
i noen andres grep,
og håpet om å aldri slippe.

I de stille stunder
vokser livet fram.
Vi finner oss selv
i pauser mellom ordene,
i roen etter stormen.

Når dagen senker seg
og lyset slukner ut,
vet vi at livet
var de små øyeblikkene
vi tok vare på.

Livet er ein veg
med svingar og bakker.
Vi vandrar saman,
og finn meining
i kvart steg vi tek.

Under nordlysets spel
står vi i undring.
Livet glitrar i fargar
vi ikkje alltid forstår,
men alltid kan beundre.

Mellom fjell og fjord
pustar livet djupt.
Stillheit og storm
vekslar i hjartet
som bølgjer mot land.

Når snøen smeltar
og bekken syng,
kjem livet attende
i kvar spire,
i kvar fuglesong.

Eit møte i regnet
eit smil på ein sti.
Livet er augeblink
vi deler og gløymer
men som lever i minnet.

Stille kveld
over norske engar.
Livet pustar sakte ut
i lyset frå ein einsam stjerne.

Barnelatter på tunet,
små fotspor i graset.
Livet er glede
i kvar lyd og kvar rørsle
som spirar i sol.

Når mørket fell
tenner vi lys.
Livet er håp
som aldri heilt
slekkest ut.

Røter i jorda
held oss fast.
Livet er styrke
frå slekt og land,
frå alt som kom før.

Fred i hjarte
fred i sinn.
Livet er stille
når vi let det vere
og kviler i oss sjølve.

Et lysglimt i mørket
kan forandre alt.
Livet er håp
selv når skygger faller
og dagene blir små.

En stille glede
i et vennlig blikk.
Livet er vakkert
i det lille
når hjertet får hvile.

Hver morgen er ny
med blanke ark.
Livet gir muligheter
til å tegne drømmer
og finne sin egen vei.

Håp spirer
selv i den hardeste jord.
Livet finner alltid
en vei mot lyset
når vi tør å tro.

Et øyeblikk av ro
mellom to tanker.
Livet er nå,
ikke i går eller i morgen,
men i det som er.

En venn ved din side
gjør reisen lettere.
Livet blir rikere
når vi deler
både latter og sorg.

Takknemlighet vokser
i hjertet som våger å se.
Livet åpner seg
for den som tør
å være til stede.

Drømmer bor
i hjertets rom.
Livet blir større
når vi tør å lengte
og følge et håp.

Roen finner du
når du slipper taket.
Livet blir enkelt
når du lar ting være
og bare puster ut.

Når dagen slutter
og mørket senker seg,
er livet fortsatt
fullt av stjerner
vi ennå ikke har sett.

Lykken smiler stille
i solstreif på kinn.
I lukten av nybakt brød,
i latter fra et barn,
i øyeblikk vi nesten glemte.

Lykke er et lite øyeblikk
som danser forbi.
Noen ganger ser vi det,
andre ganger bare kjenner vi
varmen det etterlater.

I hverdagen skjuler lykken seg
mellom kaffekopper og regnvær.
Vi finner den
når vi stopper opp
og lar hjertet høre etter.

Noen ganger er lykke
å dele et smil,
en klem, et vennlig ord.
Livet blir lysere
når vi er gode mot hverandre.

Lykke er å høre
vinden i tretoppene,
kjenne gresset under føttene,
og vite at livet
er her og nå.

Lykke bor i takknemlighet,
i å se det gode vi har.
Når vi teller våre gleder,
vokser lykken
stille i hjertet.

Lykke er å være sammen
med dem vi er glad i.
Samtaler, stillhet,
et blikk, en latter –
alt dette er livets gave.

En kopp te,
en bok i skumringen,
en sang på radioen –
lykken finnes
i de enkle gleder.

Frihet til å være seg selv,
til å velge sin vei.
Lykke er å kjenne
at du lever
med hjertet åpent.

I hjertet bor lykken
som et stille ekko.
Den vokser når vi gir,
og lever i hvert smil
vi sender ut i verden.

En kopp varm te
en stille stund.
Livet smiler
i det enkle.

Et smil fra deg
gjør dagen min lys.
Livet er stjernestøv
i et vennlig blikk.

En vårvind blåser
gamle sorger vekk.
Livet starter
på ny i dag.

Stille morgen,
en ny tanke spirer.
Livet venter
bak døren.

Lys i vinduet
når kvelden blir lang.
Livet gir håp
i mørke timer.

Et blad faller
på stille sti.
Livet endres
litt for litt.

Regndråper tikker
mot ruten min.
Livet gror
etter regnets ferd.

Hjertet banker
for små gleder.
Livet er best
når vi deler.

En pause i hverdagen
et dypt pust.
Livet finner
ro i det små.

Natten senker seg
over jord og sinn.
Livet hviler
til morgengryet.

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Å kunne være to, er som å eie
to hender, hvor den ene holder fast
og den andre lar gå.
Å kunne være to, er som å bære
et barn i seg selv, og vite
at det er trygt i mørket.

Eg skal gå innom ein dag,
seier du.
Det er så mange veger å gå,
så mange stengsler å snu.
Men eg skal koma når du minst ventar det,
og du skal kjenna hjarta mitt banke
over den stengde grind.

Mitt liv var et hav
av bølger og vind.
Jeg seilte mot stjerner
og drømte min drøm.
Landet jeg fant
var et annet enn mitt,
men bølgene bar meg
frem til mitt liv.

Lev livet langsomt,
det haster ikke.
Se lyset i dagen,
og gleden i livet.
Finn roen i tanken
og styrken i håpet.

Ingen er så trygg i fare
som den dag du våkner glad.
Vår beste dag er alltid i morgen,
og håpet lever i hvert steg vi tar.

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva er det verdt?
– Å stå der naken.

Livet skrives i hjertets bok
med ord vi aldri helt forstår.
Hver dag et nytt kapittel,
hver natt et åpent vår.
Kjente dikt gir oss styrke,
minner om mot og ro,
for i livets store gåte
finnes vi sammen – jeg og du.

Gjennom tidens elv vi reiser
med gamle sanger i vårt sinn,
vi bærer håp fra generasjoner,
og lar nye drømmer spinn.

Kjente dikt gir oss vinger,
minner oss på alt vi har fått,
livet er en tidløs reise
hvor kjærlighet aldri blir brått.

I skyggene finner vi oss selv,
bortenfor dag og glitrende smil.
Der vokser tankene stille,
og livet blir til spørsmål
vi aldri fullt kan svare på.

Tiden lister seg forbi,
ubemerket, men aldri borte.
Hver dråpe av nåde,
hvert sekund vi mister,
er et sår og et minne på samme tid.

I stillheten hører vi livet,
ikke som rop, men som hvisken.
Der bor svarene
vi ikke visste vi søkte,
og der vokser vi i det skjulte.

Livet lever i mellomrommene
mellom ord
mellom tanker
mellom mennesker.
Det vi ikke sier,
er ofte det viktigste vi har.

Hjertet snakker med en tung dialekt
ingen ord kan helt oversette.
Det banker i mørket,
søker mening i det uuttalte,
og finner svar i følelsens dybde.

Livet speiler evigheten
i et øyeblikks glans.
Vi er skygger,
vi er lys,
vi er drømmer som våger
å møte sin egen sannhet.

Bølger slår mot strand,
hver eneste en unik,
men alle vender tilbake
til det store hav.
Slik er livet:
en reise ut og hjem igjen.

Å se er mer enn å åpne øynene.
Det er å forstå det skjulte,
å lese mellom linjene i sjelen,
og finne mening der andre ser tomhet.

I motgang vokser styrke,
i smerte blir visdom født.
Livet lærer oss mer
når vi snubler enn når vi løper.
Dybde finnes der hvor tårer renner.

Sjelens dyp er mørk og stille,
som en innsjø uten vind.
Men kaster du en stein av ærlighet
ser du ringer vokse,
og plutselig er hele livet i bevegelse.

Veien deler seg i skogen,
jeg velger ikke alltid rett.
Men hvert steg, hver avgjørelse,
former den jeg er blitt sett.

Under tunge skyer går jeg,
stien snor seg, ukjent, smal.
Hver stein og rot i mørket
er en lærdom, et nytt valg.

Motbakke under føttene,
pusten går tung og kort.
Men utsikten på toppen
gir styrke til et nytt startpunkt.

Ingen kart viser veien
gjennom livet helt presist.
Vi tegner stier mens vi går,
og håper på lys bak neste sving.

Hver vei jeg går
etterlater spor i sanden.
Noen viskes ut,
andre blir stående
som minner om hvem jeg var.

Noen ganger krysser andres veier
min egen smale sti.
Da vokser livet,
og jeg lærer å se
verden fra et nytt perspektiv.

Uansett hvor jeg vandrer,
fører veien meg hjem til slutt.
Hjemme er ikke et sted,
men følelsen av å være
trygg i eget hjerte.

Når jeg våger å gå
utenfor de gamle stiene,
oppdager jeg nye utsikter
og vokser litt for hver gang
jeg tør å gå meg vill.

Fugler synger over veien,
vinden bærer gamle ord.
Livets vei er full av musikk
hvis vi bare lytter
til hjertets melodi.

Livets vei har ingen ende,
bare nye begynnelser.
Hver dag er et steg videre
mot det ukjente, mot det vakre
som venter bak horisonten.

Mandag kommer alltid brått,
klokka ringer, hodet er grått.
Kaffen er min beste venn,
før jeg prøver å stå opp igjen!

Jeg åpner kjøleskapet, ser og ler,
det er tomt igjen, hva gjør jeg her?
Ost og melk er sporløst borte,
men mysteriet er: Hvor ble det av kakebitene sorte?

Jeg skulle begynne å jogge i dag,
men sofaen ropte: «Ta det med ro, lag en dag til mag!»
Så jeg øvde på å slappe av,
og det ble jeg faktisk veldig flink til, dag for dag!

Hvis jeg var en katt, ville jeg ligget
på sofaen hele dagen og sovet og tigget.
Men jeg er bare menneske og må stå opp,
selv om jeg aller helst ville vært en katt i topp!

Onkel Skrue sa: «Spar på alt du har!»
Jeg sparte på mynter og gamle skar.
Men nå har jeg rot i skap og skuff,
og spør meg selv: «Var det virkelig nok?»

Hvor blir sokkene av, jeg spør og ber
vaskemaskinen svarer aldri mer.
Én blå, én rød, ingen par,
det er livets mysterium, rett og slett rar!

Mobilen min er smart, men jeg er ikke det,
den oppdaterer alt, men glemmer hvor jeg let.
Jeg sier: «Hei, Siri, hvor er brillene mine?»
«Sjekk på hodet,» svarer hun – og det er det fine!

Jeg skrev en handlelapp, la den på bordet,
men i butikken var hodet helt borte.
Jeg kom hjem med sjokolade og brus,
men glemte melk, brød – og alt som var hus!

Vekkerklokken ringer høyt og klart,
men jeg hører ikke, for jeg er snart
langt inne i drømmeland,
der ingen vekkerklokker får kommandoer i stand!

Livet er fullt av små og store surr,
glemte nøkler, tomt kjøleskap, og litt burr.
Men med latter og smil går det meste bra,
for det er nettopp det som gjør livet til «hurra»!

Liv og død – to sider av samme mynt,
vi holder pusten mellom dem.
Det ene fødes av det andre,
og hver dag er en gave, et farvel.

Når livet stilner, og døden står nær,
lytter vi til hjertets stille sang.
Tårene blir til perler,
og minnene til varme hender
som følger oss videre.

Livet spirer fra jordens mørke,
døden gir plass for nytt mot.
Vi sirkler rundt i evighet,
i håp om at kjærligheten alltid består.

Et siste blikk, et stille smil,
hånden slipper, tiden står.
Livet svinner, men kjærligheten
lever videre, år etter år.

Når livet slutter, åpnes et rom
hvor minner lever og savnet bor.
Døden er ikke en slutt,
men et møte med alt vi har vært.

Vi lever mellom himmel og jord,
mellom latter og tårer.
I døden finner vi ro,
i livet finner vi håpet
som bærer oss videre.

Sirkelen sluttes, dag blir til natt,
og igjen til dag for noen.
Liv og død i evig dans,
alt forandres, men ingenting forsvinner.

Når solen går ned bak fjellet,
og skygger trekker inn,
tar livet farvel for å hvile,
men sjelen hvisker: «Dette er ikke slutten.»

Tidens hender vever liv og død
inn i samme teppe.
Vi fødes, vi eldes,
vi forsvinner –
men kjærligheten blir igjen.

Vi arver spor av liv og død,
i hjertet, i tanken, i alt som er.
Hver generasjon bygger bro
mellom det som var, og det som blir.

Hver morgen sier klokka “stå opp!”
Men jeg trykker “snooze” og later som ingenting.
Jeg lover meg selv: I morgen blir jeg voksen.
Men i dag, bare én gang til –
og plutselig er det kveld igjen!

Jeg skrev en liste på ti ting jeg trengte.
Kom hjem med chips, brus og tre pakker smør.
Alt det sunne stod igjen i butikken,
mens sjokoladen visket: «Ta meg, jeg er søt!»

Livet mitt er nå på Zoom,
jeg vinker til kollegaer i pysjamas-bun.
«Du er på mute!» roper sjefen min.
Jeg later som jeg ikke hører, og tar en muffins til.

Jeg skulle stelle håret mitt før jobb,
men fant bare hatten min.
Nå tror kollegaene jeg er motebevisst,
men egentlig dekker jeg bare en dårlig dag inn!

Sokkene forsvinner i vask
det er et evig mysterium.
Kanskje lever de et hemmelig liv
sammen med penner og hårstrikk i et parallelt univers?

Jeg er hverdagshelt i eget hus,
spiser opp restene, fikser en skrue.
Men ingen ser min store bragd –
når jeg faktisk finner fjernkontrollen på første forsøk!

Jeg skulle trene i dag, jeg sverger!
Men sofaen vant igjen.
Jeg skriver «trening» i dagboken,
og håper kaloriene ikke kan lese.

Vi prøver å ta et fint familiebilde,
men katten ser bort, pappa blunker og lillebror gråter.
Det perfekte bildet finnes ikke,
men latteren etterpå gjør det hele verdt det!

Lørdag kveld og godteskål,
jeg lover å dele, men spiser mest selv.
«Bare én bit til,» sier jeg høyt,
mens sjokoladen har siste ordet.

Livet gir ikke alltid mening,
og det gjør egentlig ikke jeg heller.
Men med et smil og litt humor
blir hver dag faktisk litt bedre.

Alt begynner med et lite steg,
en tanke, en drøm, et håp.
Livets reise er ukjent land,
men ingen kommer frem uten å gå.

Langs veien møter vi sol og regn,
smil og tårer veves sammen.
Hvert møte, et nytt kapittel,
hvert farvel, et minne i hjertet.

Vi bærer sekker på ryggen,
med minner, drømmer og savn.
Noen byrder blir lettere
når vi deler dem med en venn.

Noen ganger står vi ved veikryss,
vet ikke hvilken retning vi skal.
Men det er i valget vi vokser,
og finner nye sider av oss selv.

Livets reise er aldri rett,
stien snor seg, veien vender.
Det ukjente venter bak neste sving,
og vi lærer å håpe og drømme igjen.

Etter lange reiser og mange år,
vender vi hjem der hjertet bor.
For livets reise slutter ikke,
den endrer bare spor.

Vi følger stjernene på himmelen,
lar oss lede av lyset i mørket.
Hver natt er en ny oppdagelse,
og vi er alltid på vei, aldri helt fremme.

Hver dag byr på nye eventyr,
små og store, skjulte og åpne.
Livets reise er en skattjakt,
hvor gleden ofte ligger gjemt rett foran oss.

Vi stiger på et tog uten billett,
vet ikke hvor eller når det stopper.
Men vi ser landskapene skifte,
og vet at reisen er selve målet.

Selv når vi tror vi har kommet frem,
venter alltid en ny vei.
Livets reise slutter aldri,
den forandrer bare retning og navn.

Livet er et øyeblikk,
et pust mellom natt og dag.
Vi samler minner i lommer,
ler i solskinn, gråter i regn.
Men midt i alt som skjer,
er livet akkurat her –
i et smil, et blikk, et lite ord,
der vi tør å være oss selv.

Når morgengryet vekker verden,
og alt er stille, nytt og blått.
Da kjenner jeg at livet venter
med tusen drømmer i sitt slott.

Livet spirer sakte frem
som et frø i fuktig jord.
Vi vokser gjennom sol og regn,
og lærer å finne vår egen rot.

I stillheten finnes styrke,
et rom hvor tanker gror.
Livet visker små hemmeligheter
til den som tør å lytte og tro.

Veien foran meg er ukjent,
steinete og ny.
Men hvert skritt er min historie,
og jeg går – for livet kaller på ny.

Alt endres dag for dag,
ingen står stille i livets dans.
Vi vokser, vi faller, vi reiser oss igjen –
og blir til mer enn vi var.

Livet gir oss latter og tårer,
som regnbuer etter regn.
Vi ler av gamle minner,
og gråter for det som en gang var.
Slik vokser hjertet, år for år.

Et stille øyeblikk på en benk i parken,
vinden leker med håret mitt.
Jeg kjenner livet puste,
og alt er godt – akkurat nå.

Et minne fra barndommens sommerdag
lyser opp en grå hverdag nå.
Livet er vevd av fortidens farger,
og jeg bærer dem med meg hvor enn jeg går.

Jeg takker for alt jeg har fått,
for solskinn og regn, for mot.
Livet er rikt når jeg ser meg omkring –
og finner små gleder i ingenting.

Livet gir små stunder
av glede og ro.
Et smil, en kopp kaffe,
en venn som sier god morgen.
Gode øyeblikk vokser
når vi lar hjertet se dem.

Hverdagen er rik på skatter,
hvis vi bare ser oss om.
En varm hånd, et vennlig ord,
og latter rundt spisebord.
Gode dikt om livet finnes
i det vi deler og i det vi gjør.

Jeg takker for dagene som kommer,
og for nettene som gir ro.
For venner, familie, og varme smil,
for kjærlighet, håp og tro.

Solen skinner over livet,
selv når skyene truer.
Vi finner styrke i lyset,
og håper på gode eventyr.

Venner lyser opp min vei,
de gir meg styrke når jeg må.
Livet er bedre når vi deler,
og gode dikt vokser i fellesskap.

Når mørket kommer krypende,
tenner jeg håpets flamme.
Gode dikt om livet minner
at lyset alltid kan ramme.

Livet synger i mange toner,
noen lyse, noen mørke.
Men sammen blir de gode,
og gir oss styrke når vi tørke.

Jeg sier takk for det jeg har,
for hver dag, hvert smil, hvert svar.
Å leve er å finne
gode dikt i det enkle og det nære.

Selv på regntunge dager
finnes gode dikt å finne.
Troen på morgendagen
gjør livet lyst og minner.

I stille glede finner jeg fred,
en visshet om at livet er godt.
Gode dikt om livet skrives
i hjertet med usynlig blekk.

Skumringen faller stille på,
minner dempes, håp forgår.
Hjertet søker varme ord,
men natten hvisker alt jeg tror.

Jeg savner gamle dager,
de som aldri mer blir mine.
I hjertet bor en ensomhet
som tiden ikke kan fordrive.

Tomme rom fylt av minner,
ekko av latter, spor av liv.
Nå er de fylt av stillhet,
og et savn som aldri gir slipp.

Når mørket faller på,
vokser tankene seg store.
Sorgen sniker seg inn i drømmene,
og gjør natten lang og tung.

Sorgens regn faller stille,
vasker bort fargen fra dagen.
Jeg venter på solen,
men himmelen forblir grå.

Det jeg ønsker er langt borte,
en stjerne jeg aldri kan nå.
Livet gir, men tar tilbake,
og etterlater hjertet rått og smått.

Jeg går alene gjennom livet,
ser fotspor som forsvinner i sand.
Ingen holder min hånd nå,
bare vinden kjenner mitt navn.

Tiden renner gjennom fingrene,
øyeblikk jeg aldri får igjen.
Sorgen vokser i stillheten,
for det som kunne vært, men aldri ble.

Livet har mistet fargen
alt er grått og stille nå.
Jeg venter på en ny morgen,
men håpet har sovnet i det blå.

Avskjedens time er tung,
ord blir borte i vinden.
Jeg bærer sorgen i hjertet
og håper tiden vil lindre min lengsel.