Dikt Om Døden

Dei hendene som arbeidde,
som heldt og gav og bar,
ligg stille no i fanget,
og alt dei var, er var.

Eit tre har felt sitt siste lauv,
står nake under sky,
men i den kalde, stille jord,
skal spiren vekse ny.

Slik er òg livet, tenkjer eg,
ein syklus, stor og sann.
Du gjekk ifrå oss, men ditt liv
i våre hjarte rann.

Orda dine bur i veggane her.
Eg høyrer dei i vinden som fer
utanfor glaset.
Stemma di er stilna,
men orda, dei lever.
Dei er såkorn
i minnets hage.

Stien du gjekk
er dekt av snø.
Ingen fleire fotefar.

Huset står att, men romma er tomme.
Eit vindauge speglar ei sky som glir forbi.
Her budde latter, her budde liv.
No bur her berre stilla og minna sine.

Men i treverket, i kvar einaste plank,
sit åndedrag, sit song og sit tanke.
Huset er ikkje dødt, det berre søv,
og drøymer om handa som opna kvar dør.

No skal du kvile i jorda si ro,
der røter finn feste og frøa kan gro.
Du blir til molda, til gras og til strå,
og vinden vil bera ditt namn når han går.

Mellom oss gjekk ein tråd
av samtale, tynn og sterk.
I går
slitna han.

Og stilla som kom
er eit øredøyvande ekko
av alt som var sagt
og alt som aldri blei.

Det er eit lys i septemberdagar,
klart og kaldt og utan nåde,
som viser kvar ein visna blome,
og kvar ei grein som snart skal briste.

Slik var lyset over di panne
den siste dagen, reint og klårt.
Det skjulte ingenting, det lyste
på freden som til slutt du fekk.

Ein seier du er borte.
Eg ser deg overalt.
I stolen din ved bordet.
I måten sola falt
på golvet i vår stove.
I fuglesong om kvelden.
Du er ikkje borte, berre
gøymd i alt eg elskar.

Før var eg redd deg, mørke mann,
du som kom utan lyd.
Men no ser eg du er ein ven,
som byd på kvile og på fred.

Du er bror til søvnen, den
som lindrar sliten kropp.
Du tek oss varsamt med deg heim
når livsens lange dag er slutt.

Døden er en hogger
med øks av frossent lys.
Han merker sine trær
i stillhet, uten en lyd.

Og når han svinger øksa,
hjelper ingen bønn.
Et liv faller i skogen.
Det er skogens eldgamle lønn.

Århundrer av sol og snø
har du i din bark.
Du strakte deg mot himmelen,
rotfast i karrig mark.

Du så mennesker komme og gå,
små, flyktige liv.
Nå synger saga i ditt tre,
et siste, sårt motiv.

Ditt fall er bare en lyd
som skogen gjemmer på.
En dag er også min tid her,
like stille skal jeg gå.

Et harespor i nysnøen,
lett og fullt av livs-jag.
Så, brått –
ingenting.
Bare en skygge fra en rovfuglvinge
og den hvite, tause evigheten.

Livet:
et tre som vokser.
Døden:
den kalde, blanke eggen
som møter barken.

Der den gamle furua sto,
er det nå et hull i himmelen.
Et sår av lys
som stjernene ser gjennom om natta.

Slik er savnet etter en venn.
Et tomt rom i landskapet,
der vinden suser med en annen, mer ensom, sang.

Frosten biter i myra,
låser vannet i et grep av glass.
Hjertet i jorda slutter å slå.
Dette er dødens hvile, tenker jeg,
ikke en slutt, men en lang, kald pause
før sola kommer tilbake med sin nøkkel av gull.

Ovnene er kalde.
Bare lukta av sot og gammel kvae
henger igjen i tømmerveggene.
Spindelvev i vinduskarmen.
Senga er tom.
En manns liv er borte mellom trærne,
og koia lytter etter skritt
som aldri mer skal komme.

Fra såret i stammen
renner den siste, gylne kvaen.
Treets langsomme tåre.
Slik renner de siste orda,
de siste pustene fra et menneske.
Et seigt farvel
før den store stillheten stivner.

Hele livet kjemper vi
mot den samme, tause kraften.
Vi reiser oss, vi går, vi klatrer.
Men jorda trekker i oss, alltid.

Døden er bare det: å gi etter.
Slutte å kjempe, la seg falle
tilbake i den mørke favnen
som har ventet på oss hele tida.

En dag skal mine øyne lukkes
for lyset fra sola.
Men stjernene over åsen
skal lyse like kaldt og klart.

Jeg er bare en gnist av bevissthet
i et uendelig mørke.
Snart slukner jeg.
Og skogen står igjen, og stjernene,
og den store, tause freden.

Livet er et sjakkspill, trekk for hvitt og sort,
hvor hvert sekund er dyrebart, for tiden går så fort.
Du spiller mot en mester som er uten overmann,
og vet at ett feil trekk kan gjøre alt til sand.

Han ofrer ingen brikker, hans tålmod er av is.
Og når din konge faller på et stillferdig vis,
er spillet tapt, og brettet ryddes vekk i hast.
Det siste ord er «Mesterens»: et lydløst «Sjakk matt».

Jeg ser meg i et speil, og tenker: Er det jeg?
Et flyktig bilde bare, på en ukjent vei.
Hva skjer den dag da bildet ikke lenger ser
tilbake på meg selv, men bare snur og ler?

Kanskje er døden bare det: en illusjon som brast,
at speilet velger frihet fra sin egen gjest.
Og jeg står utenfor og ser et ansikt gro,
som ikke er mitt eget, i den blanke ro.

Jeg har ingen stemme, men taler til enhver.
Jeg har ingen armer, men holder alle kjær.
Jeg er reisens ende og porten du må gå.
Hva er jeg, som du frykter, men ei kan unngå?

Hvis lyset var evig, og alt var kun dag,
var formen usynlig, et tomt ubehag.
Men livet får kontur av skyggen det har,
det siste, det mørke, som gjør allting klart.

Vårt liv er en setning, en flyktig replikk,
satt sammen av dager og hvert øyeblikk.
Fra A starter reisen, mot Å går vår vei,
et kort alfabet som er gitt kun til deg.

Og døden er bare det punktum som må
til slutt i en setning for at vi skal forstå
dens mening, dens rytme, dens vemod, dens vekt.
Uten punktum var alt bare usammenhengende snakk.

Hvem sier at døden er mørk og er trist?
Kanskje den siden er lysest til sist.
Tenk om vi lever i skyggenes land,
og døden er soloppgang ved en ny strand?

En larve spinner seg en grav, en tråd av silke fin.
Den tror at dette er dens slutt, og stenger verden inn.
Den vet ei om det nye liv, de vinger den skal få,
og fargesprakende den snart skal sveve på det blå.

Slik spinner vi en tanke-grav, av logikk og intellekt,
og kaller den for døden, i vitenskapelig respekt.
Men hvem kan si med sikkerhet at ingenting vil skje,
når siste tråd er spunnet i vår egen, mørke kokong?

Jeg *er*. Det er presens.
Jeg *var*. Det er forbi.
Det finnes intet futurum
for verbet «å bli».

Man kan ikke si: «Jeg skal være»,
når væren er borte for godt.
Så døden er bare grammatikk
for et liv som man har fått.

Vi går gjennom livet fra dør og til dør,
fra rommet vi fødes til det hvor vi dør.
Hver dør er en overgang, ny og presis,
fra barndom til ungdom på underlig vis.

Men én dør er annerledes, for den har ei
et håndtak på utsiden, kun på din vei.
Når først du har lukket den bak deg, min venn,
kan ingen på jorden se deg igjen.

At jeg er til, er gåten.
At jeg en gang er vekk,
er bare logisk følge.
Et siste, enkelt trekk.

Livet er en dans, et kort sekund,
med glede og sorg, fra dypest grunn.
Døden en pause, et siste trinn,
før evigheten slipper deg inn.

Fra fødsel til grav, en evig ring,
livet og døden, sammen de sving.
Den ene gir liv, den andre ro,
en uendelig syklus, vi alle må tro.

Som våren som grønnes, og høsten som farger,
følger de hverandre, ingen av dem varger.
En balanse så skjør, men så sann og klar,
i livets og dødens, evigvarende svar.

Livet er en gave, en sjelden art,
døden en del, fra hjerte og art.
Begge nødvendig, for å forstå,
at alt har sin ende, og la det gå.

I livets lys, danser vi fritt,
i dødens skygge, finner vi ditt.
En balanse fin, et spill så sant,
mellom det som var, og det ukjente land.

Gjennom gledens sang, og sorgens stille klage,
vever liv og død sin evige hage.
Der roser blomstrer, og blader faller ned,
en harmoni som gir sjelen fred.

Tiden går, og alt forandres fort,
livet er kort, og døden er sport.
Men i hvert åndedrag, et minne vi bærer,
om livets gave, og den som fjerner.

Når livet svinner, og døden står nær,
er det en ny vei, som vi går.
Fra det kjente, til det ukjente land,
en reise begynner, i sjelens strand.

Selv om tapet river, og smerten brenner,
er det et håp, som aldri henner.
For livet fortsetter, i nye former og skikk,
og døden er kun en forbigående blikk.

Fra ask til ask, fra støv til støv,
livet er flyktig, som et blad i et løv.
Men fra dødens favn, en ny begynnelse spirer,
i evighetens rike, der sjelen hviler.

I møtet med døden, kan håpet forsvinne,
men i livets ånd, vil det alltid skinne.
En flamme som brenner, selv i den dypeste natt,
et løfte om noe mer, enn det som er tatt.

For selv om veien ender, og mørket faller på,
er det en ny morgen, vi en gang skal se.
Et evig liv, en tid uten slutt,
der sjelens reise, er endelig fullbrakt.

Som regnet faller, og jorden får liv,
så kommer døden, og gir oss tidsdriv.
Men etter stormen, kommer solen fram,
og livet fortsetter, med ny glans og flamme.

Livet en gave, vi holder så kjær,
døden et farvel, som alltid er nær.
Men i minnet ditt, vil du alltid bo,
et evig farvel, med fred og ro.

Din pote har gått sin siste sti,
en trofast venn har nå reist forbi.
Stillheten fyller hvert et rom,
et hjerte knust, så inderlig tom.

Huset er stille, ingen bjeff å høre,
ingen labb som banker på vår dør.
Bare tomme potespor i vårt sinn,
et savn så dypt, som river dypt inn.

Men minnene lyser, som stjerner så klare,
om lek og latter, om kjærlighet vare.
Du er borte, men glemmes ei noensinne,
din sjel i vårt hjerte for alltid skal skinne.

Over regnbuebroen, gikk du nå,
til evige enger, der du kan strå.
Leke fritt, uten smerte og savn,
i himmelens favn, en fredelig havn.

Din pels var varm, ditt blikk så mildt,
et hjerte av gull, aldri vilt.
Selv om du er borte, i våre sinn du bor,
en uerstattelig venn, vi for alltid tror.

I hver en tanke, i hvert et sukk,
lever ditt minne, en evig frukt.
Takk for tiden, du var hos oss her,
din kjærlighet var, og alltid vil være kjær.

Et bjeff som stilnet, et hjerte som brast,
i stillhetens rom, minner er fast.
Om lek og glede, du ga oss så mye,
nå er du fri, fra all din møye.

Båndet er tomt, ingen leding i hånd,
ingen hale som logrer, ved våre bånd.
Savnet er stort, en tåre som faller,
men kjærligheten til deg, den aldri utaller.

Hvert et skritt vi tar, en tanke går til deg,
på vår felles vei, som nå er forbi meg.
Men i drømmene våre, der møtes vi igjen,
min kjæreste hund, min aller beste venn.

Sov søtt, min kjære, i dypeste fred,
din sjel har funnet et bedre sted.
Vi minnes deg alltid, med tårer og smil,
en del av vårt liv, i lengste mil.

Et hull i hjertet, som aldri vil gro,
etter din bortgang, kjære hund, du tro.
Men kjærlighetens tråd, den er sterk og sann,
over tid og rom, den bygger en bro.

Vi ser deg i solen, i vinden som stryker,
i hvert et øyeblikk, der minnene lyder.
Takk for din lojalitet, ditt hjerte så rent,
en skatt du var, fra himmelen sendt.

En stjerne har tent seg, der oppe så klart,
din sjel skinner evig, et lys så bart.
Du er ikke borte, kun gått foran oss hen,
til vi møtes igjen, min firbeinte venn.

Fra første møte, til siste farvel,
din kjærlighet var, en evig sjel.
Nå hviler du fredfullt, uten all smerte,
men lever videre, dypt i vårt hjerte.

Når pusten stilner, og øynene lukkes i fred,
en siste reise mot ukjent sted.
Et spor er satt, et liv er levd,
i minnenes hage, din sjel er gjemt.

Døden, en stille favn, en endelig ro,
der ingen smerte, ingen tårer kan bo.
En fredfull hvile, når dagen er omme,
sjelens reise til evige hjemme.

Vi står igjen med savn og med sorg,
men minnene lyser, en trygg og varm borg.
For kjærligheten, den dør aldri ut,
den lever i hjertene, fra begynnelse til slutt.

En sjel har reist, fra jord til stjerne,
i universets rom, der ingen smerte kan herne.
Et lys har sluknet, et nytt er tent,
din ånd er fri, til evig sendt.

Døden er en dør, til en annen tid,
men minnene lever, i all evig strid.
Hvert smil, hver latter, hvert et ord,
er lagret i hjertet, som et hellig bord.

Vi bærer deg med oss, på minnets vei,
der sorgen blandes med glede, så lei.
For livet er skjørt, men kjærligheten sterk,
en evig flamme, et himmelsk verk.

En tåre faller, som sorgens strøm,
når livet ender, som en vond drøm.
Men i dypet av smerten, et håp kan gro,
om fred og gjensyn, der sjelefreden kan bo.

Døden er ikke slutten, men en ny start,
en overgang til et annet kart.
En port til evighet, et sted uten tid,
der sjelen finner sin endelige fred, all strid forbi.

Et liv er endt, en fortelling er skrevet,
med gleder og sorger, dypt innprentet.
Døden visker ikke ut, men fremhever mer,
de spor du etterlot, de minner vi bærer her.

Fra mørke til lys, fra sorg til fred,
døden tar oss med, til et hellig sted.
Der stjernene blinker, og englene synger,
og sjelen til ro, for evig den svinger.

Vi tar et siste farvel, med tungt sinn,
et ekko av stemmer, som bærer deg inn.
Til jordens dyp, der roen er funnet,
men kjærligheten til deg, den er aldri forsvunnet.

Din reise er over, din fred er funnet,
gjennom himmelens port, har du vunnet.
Fra smertens bånd, til frihetens klang,
vi sender deg kjærlighet, med stille sang.

Lengsel kan være smertefullt,
en stille savn så brutalt.
Som et ekko i natten det hvisker,
om det som var, og det vi ønsker.

Vi famler i mørket, vi ser kun en flekk,
det ukjente kaller, på vår siste trekk.
Døden, en gåte, et slør så tykt,
bak det skjulte, en evighet frykt.

Ordene falmer, som bladene i høst,
når dødens vind, stilner all røst.
Men minnene hvisker, som evige ord,
om det som var, på denne jord.

I det glemte rom, der tiden står stille,
møter vi døden, vår siste vilje.
En fred som senker seg, så dyp og sann,
der sjelens reise, sin ende fant.

Når livet ebber ut, og skyggene faller tungt,
hva blir igjen, i det som en gang var ungt?
Arven vi bærer, i hjerte og sinn,
et evig ekko, som bærer deg inn.

Fra denne verden, til en annen horisont,
døden er reisen, så dypt og kontant.
Et nytt landskap venter, bortenfor vår sikt,
der sjelens seil, tar sin siste plikt.

Nattens slør senker seg, stille og kaldt,
når døden kommer, og fjerner alt.
Men i mørket, en stjerne så klar,
en påminnelse om, det som alltid var.

Døden er et ekkokammer, en tom sal,
der stemmer svinner, og minnene kaller.
Men lytt nøye, i stillhetens rom,
der lever sjelen, i en evig strøm.

Livet er en melodi, med toner så klare,
døden er siste akkord, som lar oss fare.
Men i stillheten etter, klinger en sang,
minnene om deg, i evig klang.

Døden er ikke slutten, men en evig reise,
gjennom kosmos’ vidder, der ingen kan teise.
Fra legeme til ånd, en transformasjon så stor,
der sjelens hjemland, for evig den bor.

Når døden banker på, en mørk og stille gjest,
er sorgen en følgesvenn, en tung og varig lest.
Den klamrer seg fast, til hjertets dypeste sår,
og maler tilværelsen, med tårer og tårer.

En tomhet er igjen, der latter og liv en gang var,
sorgen en uløselig gåte, et tungt og uendelig svar.
Hvert rom ekkoer minner, som skygger på vår vei,
et savn så dypt, som aldri vil si farvel, nei.

En tåre for hvert minne, som faller så tungt,
sorgen en elv, som strømmer dypt og ungt.
Den renser og vasker, men etterlater sår,
et landskap av følelser, som evig står.

I sorgens stillhet, der ordene svikter,
er hjertet som et skip, som langsomt vikler.
Ankeret er løsnet, og kursen er satt,
mot et ukjent hav, gjennom mørkeste natt.

Selv om døden tar, og sorgen fyller vårt bryst,
må livet gå videre, med en ny, stille røst.
For minnene lever, som lysende glimt,
og kjærligheten seirer, et evig skrin.

Med sorg i hjertet, og tårer på kinn,
har vi en vei å gå, et nytt liv å spinne.
Men i hvert skritt, bærer vi med oss ditt smil,
din ånd er med oss, hver eneste mil.

Når sorgen letter, som skyer fra himmelen blå,
vil minnene lyse, og freden kan oppstå.
Fra tårer til smil, fra savn til takknemlighet,
din kjærlighet lever, i all evighet.

Sorgen er et anker, i stormfull sjø,
når livet raser, og tårene strør.
Men i dypet av smerten, finnes en styrke så sann,
å bære det tapte, og reise oss igjen, mann.

Selv om døden tar, og sorgen er nær,
vil kjærlighetens lys, alltid være kjær.
Det varmer vårt hjerte, i mørkeste stund,
og viser veien hjem, til himmelens grunn.

Med dødens farvel, og sorgens tårer falt,
finnes en ny begynnelse, en ny start på alt.
For livet går videre, i en evig spiral,
og kjærligheten bærer, vår sjelens koral.

Min kjære mamma, du er ikke her,
men minnene om deg, de er meg så nær.
Hvert smil, hver klem, hvert et varmt ord,
lever i mitt hjerte, på denne jord.

Jeg savner din stemme, så mild og så god,
den trøstet og veiledet, der jeg sto.
Nå er det stillhet, et tomt rom igjen,
men ekkoet av din kjærlighet, er min venn.

Du er nå en stjerne, så klar på himmelen blå,
et lys som veileder, der jeg kan stå.
Din kjærlighet stråler, selv om du er borte fra meg,
jeg bærer den med meg, på livets lange vei.

Tomme armer strekker seg, mot ingen svar,
savnet etter mamma, er et sår så bart.
Men i hjertets dyp, bor din varme og fred,
en urokkelig trygghet, som alltid er med.

En mor er en mor, selv om hun er borte,
kjærligheten hennes, vil aldri bli for korte.
Den lever videre, i alt vi gjør og er,
en evig flamme, som ingen kan tære.

Mors hjerte, et tempel av godhet og ro,
der kjærligheten alltid vil bo.
Selv om det har sluttet å slå her på jord,
fortsetter det å skinne, fra himmelens kor.

Jeg føler din klem, selv om du er borte,
en usynlig trøst, som aldri blir for korte.
Den varmer min sjel, i sorgens kalde vind,
mamma, du er med meg, i all evig sinn.

Ditt smil var et solskinn, i regntunge dager,
nå er det et minne, som sjelen forjager.
Men i hver blomst, og i hver en sang,
ser jeg ditt ansikt, i evig klang.

En mor venter, på den andre side,
der freden er dyp, og ingen kan lide.
En dag skal vi møtes, i himmelens sal,
mamma, du er min engel, min sjelens koral.

Kjærligheten til mamma, den dør aldri ut,
den lever for evig, fra begynnelse til slutt.
Et bånd så sterkt, som ingen kan bryte,
min kjære mamma, du vil aldri bli glemt, du.

Min kjære far, du er ikke mer,
men arven din i meg lever og lærer.
Din styrke, din visdom, din varme hånd,
er med meg alltid, et evig bånd.

Din stemme, far, jeg hører den ennå,
i dypet av mitt hjerte, vil den alltid stå.
Den ga meg mot, når veien var bratt,
et trygt holdepunkt, både dag og natt.

Du er et lys, far, på min ensomme sti,
selv om du er borte, leder du meg fri.
Gjennom sorg og savn, din ånd er med,
et trygt spor å følge, i evig fred.

Savnet etter far, er en tung bør å bære,
en tom plass ved bordet, så sår og så kjære.
Men i tankene lever du, sterkt og klart,
din kjærlighet veileder, mitt hjerte vart.

En fars hånd, så trygg og så sterk,
nå er den borte, et himmelsk verk.
Men minnene om deg, de holder meg fast,
en ledestjerne, som alltid vil vare.

Ditt smil, far, det lever videre i meg,
en kilde til glede, på min livsvei.
Selv om tårer faller, og savnet er stort,
minnes jeg deg med kjærlighet, ved himmelens port.

En far er aldri borte, selv om han er død,
hans ånd er med oss, i livets skjød.
Han veileder fra det høye, med kjærlighet så sann,
vår beskytter, vår far, vår kjæreste mann.

Din visdom, far, den leder meg trygt,
i livets valg, der jeg har frykt.
Du lærte meg å stå, med rak rygg og mot,
din arv er min styrke, min dypeste rot.

Et tomt rom, der far en gang var,
minner om latter, og dager så klar.
Savnet er stort, men kjærligheten større,
du lever i meg, og ingen kan forstørre.

Et himmelsk farvel, en tåre som falt,
far, du er borte, men minnene holder alt.
Din kjærlighet er evig, din ånd er fri,
jeg bærer deg med meg, til all evig tid.

Bestefars hender, så trygge og varme,
holdt meg da jeg var liten, beskyttet meg mot all harme.
Nå er de stille, men minnene lever klart,
om kjærlighet som aldri, vil visne bort.

Bestefars stemme, med visdom så dyp,
fortalte historier, ga livets grip.
Nå er den borte, men ordene består,
i hjertet mitt, gjennom alle år.

Bestefar var mitt trygge havn, min klippe så stor,
en støtte i livet, på denne jord.
Nå er du reist, til en annen strand,
men jeg føler din nærhet, i hver en sand.

Minnene om bestefar, en dyrebar skatt,
en lysende stjerne, i livets natt.
De varmer mitt hjerte, med glede og fred,
en kjærlighet som aldri, vil dø bort med.

Bestefar var en læremester, så tålmodig og klok,
åpnet min verden, som en åpen bok.
Nå lærer jeg av deg, på en ny og stille måte,
din arv og visdom, vil aldri forlate.

Den tomme plassen etter deg, bestefar kjær,
en sorg som skjærer, og fortsatt tærer.
Men i hver historie, og i hvert et smil,
lever du videre, i all evig stil.

Nå er du en engel, bestefar, som vokter over meg,
fra himmelen sendt, på min livsvei.
Din kjærlighet omslutter, som en varm vind,
jeg føler din nærhet, i all evig sinn.

Arven fra bestefar, er mer enn gull og glans,
det er minnene, historiene, og kjærlighetens dans.
En skatt jeg bærer, i dypet av min sjel,
for alltid med meg, uansett livets vel.

Bestefar har funnet sin himmelske ro,
der ingen smerte, ingen tårer kan bo.
Han hviler i fred, etter et langt livs ferd,
mens vi minnes ham, med kjærlighet og verd.

Et siste farvel, til bestefar kjær,
en tåre som faller, et hjerte som tærer.
Men minnene lyser, som stjerner i natt,
du er aldri borte, min elskede skatt.

Et tomt rom, der latter en gang var,
nå bare stillhet, og et dypt, dypt savn så klart.
Døden tok deg, men minnene lever enn,
i hvert hjerteslag, min kjære venn.

Tårer faller, som regn på min kinn,
sorgen er tung, når du ikke er inn.
Savnet er dypt, en smerte så rå,
men kjærligheten lever, og vil alltid bestå.

I stillhetens ekko, hører jeg din røst,
et savn så sårt, som kveler mitt bryst.
Døden er brutal, den river og tar,
men i minnene lever du, alltid og klar.

Mitt hjerte er fullt av savn, en tung byrde å bære,
når døden har tatt deg, min kjæreste, så nær.
Men i hvert åndedrag, i hver en tanke fri,
lever du videre, i all evig tid.

På minnets vei, der jeg vandrer alene,
ser jeg ditt ansikt, blant trær og grene.
Døden er en grense, som skiller oss nå,
men kjærligheten vår, vil aldri forgå.

En stjerne på himmelen, så lys og så klar,
er du, min kjære, der du nå er.
Fra dødens favn, til evighetens rom,
skinner ditt minne, som en gyllen drøm.

Sorgen er tung, og savnet så sårt,
men håpet om gjensyn, lyser så klart.
For døden er en dør, til en evig strand,
der vi møtes igjen, hånd i hånd.

Kjærlighetens bånd, det brytes ei,
selv om døden tar, og livet er vei.
For minnene lever, og savnet er stort,
du er med meg alltid, til himmelens port.

Med dødens farvel, og savnets tårer falt,
finnes en ny begynnelse, en ny start på alt.
For livet går videre, i en evig spiral,
og kjærligheten bærer, vår sjelens koral.

Du er et evig minne, i hjertets skrin,
din sjel er fri, og ditt lys er mitt.
Savnet er dypt, men kjærligheten er sterk,
du lever for evig, et himmelsk verk.

Min kjære mamma, du er ikke mer,
men minnene om deg, de lever og lærer.
Hvert smil, hver klem, hvert et varmt ord,
er trygt bevart i mitt hjerte, på denne jord.

Din stemme, mamma, den hører jeg ennå,
i dypet av mitt sinn, vil den alltid stå.
Den ga meg trøst, når livet var hardt,
et trygt holdepunkt, et kjærlig kart.

Du er nå en stjerne, så klar på himmelen blå,
et lys som veileder, der jeg kan gå.
Din kjærlighet stråler, selv om du er borte fra meg,
jeg bærer den med meg, på livets lange vei.

Tomme armer strekker seg, mot ingen svar,
savnet etter mamma, er et sår så bart.
Men i mitt hjerte, bor din varme og fred,
en urokkelig trygghet, som alltid er med.

En mor er en mor, selv om hun er borte,
kjærligheten hennes, vil aldri bli for korte.
Den lever videre, i alt jeg gjør og er,
en evig flamme, som ingen kan tære.

Mors hjerte, et tempel av godhet og ro,
der kjærligheten alltid vil bo.
Selv om det har sluttet å slå her på jord,
fortsetter det å skinne, fra himmelens kor.

Jeg føler din klem, selv om du er borte,
en usynlig trøst, som aldri blir for korte.
Den varmer min sjel, i sorgens kalde vind,
mamma, du er med meg, i all evig sinn.

Ditt smil var et solskinn, i regntunge dager,
nå er det et minne, som sjelen forjager.
Men i hver blomst, og i hver en sang,
ser jeg ditt ansikt, i evig klang.

En mor venter, på den andre side,
der freden er dyp, og ingen kan lide.
En dag skal vi møtes, i himmelens sal,
mamma, du er min engel, min sjelens koral.

Kjærligheten til mamma, den dør aldri ut,
den lever for evig, fra begynnelse til slutt.
Et bånd så sterkt, som ingen kan bryte,
min kjære mamma, du vil aldri bli glemt, du.

Du vandrer i skyggens favn,
Minnet av din varme hånd.
Stjerners pust hvisker ditt navn,
Under nattens stumme bånd.

Et ekko av ditt siste smil
Ringer gjennom hjertets rom.
En lengsel så skjør, så vill
Som vinden før evig dom.

Bror, ditt smil falmet hen —
et ekko i stillhetens hjem.

Jeg ser tomrommet du etterlot
Et vindfritt rom der stemmen din
ville danse gjennom gangen
av våre barndomsdager—
Nå ligger alt i hvit ro.

Når morgenlyset bryter dødens slør,
en kald refleks i dine tomme øyne.
Ditt navn klinger ennå gjennom sjelens rør,
hvor minnenes timeglass aldri uten støvøyne.

I barneår vi lekte ved elvens skjær,
din latter løftet himlen mot vårt sinn.
Nå tonet du fra jordisk heimvær,
og etterlot et savn jeg stadig finner inn.

Ditt ansikt svinner i en tåre av gull,
men dypest der i hjertet bor din skygge.
Jeg bærer din historie, stolt og full
av smerten som for alltid vil fyre lys og trygge.

Så går jeg stien under evig slør,
med brors navn hvilt, men aldri helt borte kjør.

Bladene faller stille,
din stemme dør i vintervind—
høstregn gråter tyst.

Gråt i nattens mørke,
en flod av sorg bærer ditt navn.

Alt jeg hadde du tok valør,
en stjerne sluknet i livets hav.

Jeg husker vår lek ved gamle bakken,
solfylt frihet i barneår.

Din latter smeltet vintersnøen,
din død etterlater mørke spor.

Liljers hvite flamme
sprekker i jordens evige stålsang.

Du steg ned i en sølvregndans,
din ånd omsluttet av månelysets klang.

Vi krysset engen før solnedgang.
Din hånd i min, en løftefull bris.

Plutselig snudde du deg stille.
Et vindkast rev deg bort fra meg.

Jeg sto igjen med øyeblikkets savn,
din skygge langs stien som aldri forsvinner.

Jeg spør meg stille—
hvor forsvant du hen, bror?

Mellom hjertets slag og nattens vind,
gløder din visdom fortsatt der.

Under stjerneskall klinger din ro,
en hvisken av tid uten ende.
Dødens slør bærer evighetens tro,
der du vandrer i drømmenes fjerne kvelder,
men hjertets melodi lever i oss.

Sølvregn over din grav,
månens tårer faller stille,
nattens sorg bærer deg hjem.

Dine drømmer fløt som høstløv i vind,
brutt mot livets steinete bunn.
Døden kysset dem mykt,
og lot dem danse i stjernestøv,
før alt stilnet i hjertets favn.

Døden rev oss fra hverandre,
men båndet mellom sjeler består.
Jeg hører ditt hjerte i mitt,
en rytme av evig savn.

Din sjel slo gnister i natten,
nå drysser du stjernestøv
over sorgen i mitt blikk.

En lysgnist i dødens sal,
skjult i nattens tette slør.
Du lyste opp mitt hjertes hall,
nå vokter håpet din evige dør,
der stjerner sender trøst til meg.

Ditt siste pust var en sommervind,
varm mot kinnet mitt i skumringstimen.
Slik lever du i all evighet
mellom løv som hvisker ditt navn,
og fugler som fløy med ditt smil,
nå stille i morgenens ro.

Et bilde av deg står fryst i tid,
et blikk fanget i måneskinn.
Jeg bærer ditt smil som frosset glass,
en skatt av kjærlighetens is.

Skygger danser over din gravstein,
hver bevegelse minner om ditt smil.
Mørket omfavner en stille bønn
om at du danser videre et sted,
der regnbuer aldri forsvinner,
og vinden bærer dine fotspor,
gjennom evig natt.

Soloppgang kysser minnet ditt,
og lover nytt liv bak sorgens slør.
Døden hviler rolig ved nattens port,
men morgendagens løfte kaster
skygger bak mot lyset.

Hvem hvisket ditt navn i natt?
Små hender som aldri fant hvile,
nå tegner himmelen ditt smil
i stjerner myke som drømmer.

Din første tåre var en bønn,
falt stille på jordens kinn.
Barnet drukner i savnets hav,
mens hjertet vokter tomheten.

Ingen latter på gyngestol,
bare stillhet der du pleide å stå.
Ditt småbarnshjerte lærte oss
at livet kan briste i et åndedrag.

Du listet deg inn i stjernelys,
små føtter av gull på skyens trapp.
En port åpnet for barnets sang,
mens mors vrede ble til et stille råd.

Lullaby for en engel som sovnet,
toner som aldri nådde ditt hjerte.
Kjærligheten vugger tomheten,
mens du danser i himmelens blå.

Din silhuett i solnedgang,
en skygge som puster savn.
Uten deg viskes barneår
i tidens evige sand.

Morgendugg kler markens gress,
som tårer på små blomsterblader.
Du sovnet i nattens ro,
men duggdråper bærer ditt navn.

Du fløy mot en skyfri himmel,
uten bekymring, uten frykt.
Barnehjertet fant fredens land,
mens vi savner hvert et skritt.

Lekeplassen står tom,
gyngestolens rytme stilnet.
Barnet leker videre i minner,
evig ung i hjertets drøm.

Du sang som en morgenfugl,
vekket verden med ditt smil.
Nå hviler dine vinger,
men sangen lever i vinden.