Norske Dikt

Livet tennes, et lys i mørket,
små steg på ukjent jord.
Drømmer fødes, håp blir styrket,
hjertet banker, tiden gror.

Veien svinger, bratt og smal,
men under foten spirer alt.

Livet er som havet,
rolig, stormfullt, blått.
Hver bølge et minne,
hver dråpe en skatt.
Vi følger tidevannet,
aldri vet vi hva som venter.

I stillheten vokser tanker,
et øyeblikk uten krav.
Livet puster, hjertet banker,
alt vi er, og alt vi gav.

Vi går, vi faller, reiser oss opp,
stien er lang, men håpet er topp.
Regn på kinnet, sol i blikket,
livet er reisen, ikke bare stikket.

En dag er alt,
en natt er mye.
Vi samler minner i hjertets gryte.
Livet lover ingenting,
men gir oss alt i evig sving.

Små øyeblikk
i livets strøm,
gleder som tennes
i hjertets drøm.
Hver dag et nytt kapittel,
hver natt en stille bønn.

Når mørket faller,
vokser styrken frem.
Livet er motgang,
og motgang er hjem.
Vi lærer å stå,
selv når alt føles smått.

Livet snurrer,
årstidene går.
Barn blir voksne,
gamle blir sår.
Alt forandres, alt består,
slik snurrer livets hjul år for år.

Å være er å undre,
stanse opp og se.
Livet gir oss under,
hver dag vi får leve med.

Livet er mange farger,
ikke bare svart og hvitt.
Glimt av glede, dryss av smerte,
alt har sin verdi og sitt slit.
Sammen blir det et bilde,
av det livet som er mitt.

Kjærlighetens bølger
skyller mildt mot land.
To hjerter møtes,
finner hverandre i sand.
Stillheten forteller
mer enn tusen ord.

Du er min vår,
min sol, min regn.
I ditt blikk spirer
kjærligheten igjen.
Sammen vokser vi,
i hjertets hage.

To blikk møtes
midt i et rom.
Alt annet viskes bort,
bare du og jeg i drøm.

Ingen vet hvor kjærlighet bor,
men i hjertet finner vi spor.
Et smil, et kyss, et lite hint,
kjærlighetens vind er mild og fint.

Under lyse netter
hvisker jeg ditt navn.
Kjærligheten vokser
under stjerners favn.
Du er min drøm,
mitt håp, mitt hjem.

Et kyss av håp
på leppene dine.
Kjærlighetens styrke
gjør hjertet mitt fine.
Sammen i mørket
lyser vi opp.

Hånd i hånd
gjennom livets tid.
Kjærlighet som aldri
slipper sitt blide.
For evig sammen,
du og jeg.

Kjærlighet er stjernestøv
i nattemørkets favn.
Små lys som glitrer,
minner om hvert navn.
Vi drømmer sammen,
i himmelens rom.

Lengsel etter deg
i stillhetens rom.
Hjertet roper,
kjærligheten er tom.
Men håpet spirer
mot et nytt kyss.

Vi to sammen
går gjennom livet.
Kjærligheten vår
er alltid givet.
Du er min glede,
min styrke, min fred.

Mellom fjell og vidde,
der vinden bærer ord,
finnes evig minner
om landet vi har kjær.
Gran og furu vokter,
historier gamle og gode.

Sov, lille barn, i nordlysets glans,
drøm om landet ditt, fredelig og storslått.
Moder jord vugger deg, mild og sann,
gjennom natten, til dagen får grått.

I storm og stille, i regn og sol,
bærer vi håpet, bærer vi tro.
Frihetens lengsel, styrke i blod,
nordmannens sjel er gammel og god.

Snøen daler lett,
lyset tennes svakt.
Stillheten vokter
den norske vinterdag.
Alt er hvitt og rent,
som et nytt kapittel.

Gi oss lys, gi oss mot,
fremtidens håp i nyfødt fot.
Ungdommens visjon
bærer landet frem,
med hjerte og hender
formes drøm til hjem.

I åkeren står bonden,
med jord under negl.
Hans arbeid gir grøde,
og bygda er trygg.
Smått og stort,
alt liv spirer her.

Solen stiger over fjorden blå,
byen våkner, folk på vei.
Oslo-pulsen banker,
nytt liv, ny dag.
Gater fylles,
drømmer bygges.

Blomsterenger, grønne daler,
sommerregn på varme tak.
Barnelek og latter runger
under blå og gyllen sky.
Lyset varer lenge,
minner varer lengre.

Havet ruver, vinden synger,
skjærgårdsdrømmer, fiskerens hjem.
Båter danser, måker skriker,
langs Norges evige kyst.

Norge – fjell, skog og fjord,
et land vi elsker, år for år.
Håpets flamme, frihetens sang,
lever i folket, lever så lang.
Vår arv, vårt mål, vårt sterke bånd.

Jeg vandrer langs stier
av minner og drøm,
under nordlysets farger
og stjernenes strøm.
Hver tanke en verden,
hvert steg et håp.

Dagen gryr, et slør av gull,
håpet våkner, natten er full.
Morgensol danser på trær og tak,
gir nytt mot, og verden er vak.

Hjem er der hjertet hviler,
blant skog, fjell og fjord.
Der kjærligheten smiler,
og livet får ord.

Skogen synger stille
i nattens blåe ro.
Trærne hvisker minner
om alt vi en gang lo.
Mørket bærer visdom,
lyset gir oss tro.

Når snøen smelter langsomt vekk,
og lyset vokser frem,
da våkner livet fra sitt dekk,
og verden blir et hjem.

Havet bruser, evig blå,
skjuler hemmeligheter små.
Bølger slår mot klippens rand,
bringer lengsel til land.

Barnelatter fyller rom,
glede uten sorg.
Små øyeblikk for evig tid,
i hjertet vokser stort.

En verden av skygger,
av håp og av frykt.
Vi leter og søker
til sannhet er trygt.
Lyset er skjult,
men aldri forlatt.

Stjerner tennes på himmelens hav,
veivisere i mørke netter.
Hver glimt et løfte om nytt liv,
om håp som vokser og setter.

Stille fjell vokter minner,
gamle sagn i gran og stein.
Tiden sover mellom tinder,
i stillheten er vi aldri alene.

Dette er de ti første diktene. Si ifra hvis du vil ha flere dikt, så fortsetter jeg listen til 100!

Ensomhet går ved min side,
stille som skygger om kveld.
Ingen roper mitt navn,
kun vinden som vet hvem jeg er.

I et rom av stillhet,
synger tankene lavt.
Ensomheten vokser,
når ingen ser at jeg gråter.

Vintervinden blåser kaldt,
og jeg fryser uten ord.
Ensomheten kryper tett,
der ingen varme bor.

Blanke vinduer ser tilbake,
men ingen ser inn.
Jeg venter på et blikk,
på en stemme som sier min.

Gaten er tom, lyset svakt,
fotspor uten retning.
Ensomheten roper tyst,
veien hjem er borte.

Stjernene ser meg,
selv når ingen gjør.
I nattens mørke,
er ensomheten min bror.

Skogen vokter hemmeligheter,
ingen stemmer, bare trær.
Her kan jeg være
alene med alt jeg bær.

Jeg går i fremmede gater,
ansikter glir forbi.
Ingen stopper opp,
ingen spør hvem jeg er.

Mitt hjerte er lukket,
ingen får slippe inn.
Ensomhetens vegger er høye,
og stillheten min venn.

Rundt mitt bord står tomme stoler,
minner om ord som aldri ble sagt.
Ensomheten fyller rommet,
som et ekko av savn.

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø —
— han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø.

Dog stundom gnistred hans øjne stygt —
bedst var det ham ikke at komme for nárt —
han kunde nok bide i vrede og frygt
thi han var ikke rigtig klar.

Han rodde for livet, for datter og viv,
over havet mot håp og mot nød.
Med sulten som styrke og tapperhet stiv,
ble sjøen hans vei og hans brød.

I Ibsens ord lever Terje Vigen,
havets sønn fra sørlands kyst.
Et liv i kamp, en evig lengsel,
mot frihet, rettferd og trøst.

Sjøen var vill, Terje rodde mot strøm,
med stormen som følgesvenn.
I mørket han kjempet for liv og for drøm,
og hjemlengsel brant i hans sinn.

I fengselets mørke, med minner om hav,
satt Terje med sorg og med savn.
Men drømmen om frihet, så sterk og så klar,
ga håp i hans lengslende favn.

Med årer som armer og hjertet som styr,
la Terje ut på sitt farlige eventyr.
For familie og liv, for brød og for fred,
rodde han gjennom nattens red.

Skyene mørknet og bølgene slo,
Terje rodde med krefter han knapt visste lå.
Med håp i sitt blikk og styrke i sinn,
han kjempet seg hjemover, ut og inn.

Etter år med savn og sult, kom Terje endelig hjem,
men det han fant var tomt og stumt, og sorgen ble hans venn.
Likevel stod han støtt og sterk, med livet fullt av sår,
for kjærlighet og håp gir styrke år for år.

I møte med fienden, med blikket så hardt,
valgte Terje å vise et hjerte som klart.
Tilgivelse vokser hvor hatet vil bo,
og kjærlighet seirer når vi velger ro.

Fortellingen om Terje lever i nord,
om mot og om tap og om tro.
Han rodde for livet, for familie og ord,
et minne for alltid, vår bro.

Når døden banker stille på,
og natten faller på jord.
Vi sier farvel i tause ord,
og minnene lever hvor vi bor.

Stille går vi fra livet,
som blad i høstens vind.
Vi hvisker siste hilsen,
og lar minnene slippe inn.

I dødens favn er stillhet,
ingen smerte, ingen savn.
Kun fred som suser sakte,
og evigheten tar oss i havn.

Vi går på minnets sti,
hvor du en gang gikk.
Døden skiller kropp og jord,
men kjærligheten slukner ikke.

Når natten er mørkest,
ser vi stjerner som blinker.
Kanskje er det de døde,
som sender oss milde vink.

Døden er en siste reise,
mot ukjent land og strand.
Vi vinker deg farvel herfra,
men håper på et gjenfunns land.

Døden kommer på stillhetens vinge,
bærer oss bort fra tid og sted.
Men kjærlighetens sang vil klinge,
og leve videre, uten fred.

En elv av tårer renner,
når døden tar sin del.
Vi sørger og vi savner,
men håpet gir oss sjel.

Når reisen er over,
og tiden er slutt.
Kanskje vi møtes
i lyset til sist.

Døden er ikke slutten,
kun begynnelsen på nytt.
I evighetens havn,
finner sjelen sitt ly.

Under bombens skygge vokter vi håp,
i mørket hviskes løfter om fred.
Hjertene banker for alt vi har kjært,
mens natten skjuler tårer og sverd.

Små hender klamrer seg til håpet,
mens sirener skriker i nattens favn.
Barndommens drømmer knuses i skyggen,
men i hjertet lever motet, aldri svant.

I mørke daler, blant fjell og gran,
reiser motet seg i skjul.
Frihetens flamme, et stille tegn,
lyser der tyrannen tror han er kul.

Savnet river i sjelen, tung og dyp,
når krigens ekko aldri dør.
Hjemme venter minner i støv,
på de som aldri mer kommer hjem.

Mot mørket går vi, med håp i hånd,
og styrken vi deler i nød.
Krigens kulde er tung og grå,
men sammen finner vi glød.

I skyggen av gevær og rop
mistes freden vi en gang kjente.
Men i hjertet, som aldri slutter å håpe,
spirer drømmen om nye tente.

Tårer fryser i snøen,
der soldater har gått.
Historien skrives i stumme spor,
og savnet blir aldri smått.

På flukt fra kulene, fra brann og fra frykt,
løper vi mot morgengry.
Men i hjertet bærer vi tapte navn,
og håpet om å være fri.

Fredens pris er skrevet i blod,
i tårer, i savn og i bønn.
Men håpet om morgendagens ro
er sterkere enn krigens lønn.

På stein og metall er navnene risset,
de som ga alt for vår fred.
Vi minnes i stillhet, i regn og i sol,
at frihet har alltid en led.

Et lys blir tent i vinterens kveld,
advents håp i stue og sjel.
Vi venter og drømmer om glede og fred,
og kjenner at julen er nær.

Morgengry med rim på rute,
stillhet fyller dette hus.
Barnehender åpner luke,
adventsdrømmer, barnets sus.

Fire lys vi tenner,
håp og glede, fred og tro.
Vi venter på den ene,
som gir oss framtid god.

Ventetiden langsom går,
stjerner tennes, håp består.
Adventsro i hjertets rom,
snart en ny begynnelse kom.

Snøen daler stille ned,
adventslys i vindu står.
Vi samles inne, trygge, nær,
og kjenner julefreden rår.

Adventsstjerner lyser klart,
i mørket finner vi vei.
Drømmer vokser i barnets blikk,
og håpet fødes på ny.

Advent lukter klementin og gran,
minner fra barndom og tid som var.
Vi pakker inn gaver, vi tenner et lys,
kjenner forventning som vokser i bryst.

Lysene tennes, én for én,
håpets glød i mørket.
Adventstid gir oss styrke,
til å vente på det store.

Pepperkakehus og smil,
adventstid med latter og sang.
Vi bygger og pynter vårt lille liv,
og gleder oss hele desember lang.

Adventsnatten er stille og blå,
drømmer svever i mørkets skjul.
Vi venter på under, vi venter på barn,
og kjenner i hjertet det snart blir jul.

Vinden hvisker
hemmeligheter
til trærne.

Ett lite håp
vokser i mørket.

En regndråpe
finner veien hjem.

To blikk møtes.
Stillhet blir ord.

Solen smiler
på en regnværsdag.

Månen vokter
nattens drømmer.

Et hjem er
der hjertet hviler.

Stillheten
sier mer
enn ord.

Frost på rute
tegner vinterens eventyr.

Et lys tennes
i mørket
og alt forandres.

I dag vil jeg si det klart og sant,
du er den jeg alltid har valgt.
På Valentins dag er hjertet mitt ditt,
sammen med deg er livet mitt rikt.

Røde roser, hjerter små,
kjærlighet i blikket blå.
Hver dag med deg er som vår,
på Valentins dag ekstra sår.

Du er solen i mitt smil,
varmen i min vår.
På denne Valentinsdag,
er det bare deg jeg får.

Du er min hjertevenn,
på denne dag og alltid igjen.
Sammen er vi mer enn to,
kjærlighet i alt vi tror.

Et kjærlighetsbrev skrevet med smil,
sendt til deg på Valentins dag.
Du er min glede, min styrke, mitt alt,
mitt hjerte banker bare for deg.

To hjerter slår,
ett i ditt og ett i mitt.
På Valentins dag forstår vi,
kjærligheten har ingen tid.

Drømmen om deg våkner hver morgen,
og på denne dagen er alt litt mer.
For kjærligheten vokser i hjertet mitt,
og du er den jeg alltid har kjær.

På denne spesielle dag,
lover jeg deg evig tro.
Kjærligheten vår er sterk,
og vil aldri gå i ro.

Når kvelden faller tyst og blå,
tenker jeg på alt vi to skal nå.
På Valentins dag er vi nær,
i hjertet mitt er det bare deg jeg bær.

Sammen er vi sterke,
sammen er vi fri.
På Valentins dag og alle dager,
vil jeg alltid være din.

Solen smelter vinterens slør,
bekker sildrer, jorden gror.
Fuglene synger i lyse trær,
våren banker på, vi vet den er nær.

Vårregnet trommer på tak og jord,
vekker spirer, gir livet ord.
Alt blir grønt og mildt og nytt,
og lyset vender sakte tilbake.

Vårvinden leker i håret mitt,
bringer løfter om alt som skal gro.
En ny begynnelse, et nytt kapittel,
i vårens varme ro.

De første snøklokker titter frem,
varsler vår i hagen.
Små under i det store,
vinteren gir seg – sakte, sakt’.

Dagen strekker seg lengre for hver dag,
lyset vinner over natt.
Vårens glede spirer i sjelen,
og smilet finner sin plass.

Asfalten tørker, løvet spirer,
byen får farger og liv.
Mennesker smiler mot solen,
vårens pust er mild og giv.

En aprilmorgen er klar og ny,
duggen glitrer på grønt.
Håpet vokser i lyse timer,
og alt som var glemt blir skjønt.

Vårglede i hjertet,
latter i barnas lek.
Alt våkner til liv igjen,
og vinteren slipper sitt grep.

Blomster folder seg ut i vårens farger,
blåveis og hvitveis langs stien.
Naturen maler med våte pensler,
og verden blir ny i regnets tid.

Under snøen spirer livet,
smått og stille, men sterkt.
Våren gir løfter om fremtid,
og alt begynner på nytt.

Mellom bakkar og berg ut med havet,
heve nordmannen fenge sin heim.
Der han selv heve tufterna gravet,
og sett sjølv sine hus oppå deim.

Jeg er havren, jeg har bjeller på,
mer enn tyve tror jeg på hvert strå.
Bonden kaller dem for mine frø,
Gud velsigne dem både små og store.

Ro, ro til fiskeskjær,
mange fisker får vi der.
En til far og en til mor,
en til søster, en til bror.

Nå har jeg fortalt om Vesleblakken
og alt det han gjorde så vel.
Han var bare hest, men han aldri sviktet
og bar oss trygt frem til vårt mål.

Eg ser
at du er komen
til meg med eit spørsmål.
Det er ingen andre her.

Veslefrikk med fela,
danset gjennom natten lang.
Spilte toner lette og glade,
i eventyrets gamle sang.

De gamle fjell i syningom,
dei stend der høge og blå.
Og vene er dei i solskinsdag,
når snjoen ljosnar på.

Bonden han skulle til byen gå,
med kråka på nakken så lett.
Han trudde han skulle gjøre seg rik,
men kråka var lur, og det ble ikke slik.

Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Døden er en avskjed,
men aldri et farvel.
Den bærer oss mot stjernene
og lar oss hvile i fred.