Modernistisk Dikt

Byen våkner —
et glass
i vinduskarmen
fylt
med stillhet.

Trikken krysser
regnvåte skinner
og i speilet —
mitt ansikt
oppløser seg
i morgenens lyse fragmenter.

Jeg teller rutene på bussen
ansikter
bak skriftløse aviser
en hånd mot ruten
kondens
et ord
som ikke sies

stillheten mellom oss
utvider seg
som Oslofjorden
i tåke.

Skrik fra radioen
en kaffekopp velter
tankene renner
ned i sprekkene
mellom gulvplankene
jeg leter etter
et pust
i støyen
men finner bare
ekko.

En blå fugl
flyr gjennom rommet
mellom to tanker
setter seg
på kanten av min lengsel
synger ikke
bare venter
på at vinden skal snu.

Trafikklys blinker
i regnet
sko mot asfalt
pusten fra en fremmed
en pose med epler
faller
tiden siver ut
mellom glitrende biler
og skyer
som aldri blir borte.

Et tastetrykk
et blikk
en pause
i samtalen
mellom skjerm og hånd
kjærlighet
skrives
med blått lys
og slettes
uten spor.

Vi bor
i glasshus
ser ut
ser inn
kaster steiner
av ord
og later som
ingen ruter
knuser
i stillhet.

En gatelykt blinker
i natten
som en tanke
jeg ikke får tak i
den slukner
før ordet
blir sagt
igjen
mørket er
fullt av begynnelse.

Kaffekoppen
kald
på bordet
samtalen stilnet
i vinduets speil
minnet meg
på en vårdag
jeg aldri
besøkte
men alltid venter på.

Vi etterlater oss spor
i snøen
i sanden
i hverandres blikk

men tiden
visker ut
alt
bortsett fra
øyeblikket
vi ikke rakk
å si
noe på.

Hjul ruller
asfaltens puls
kilometer glir
gjennom vinduet
tanker
i baksetet
forsvinner
som lys
i mørket
uten stans.

Betong, stål
motorer kveler
morgensolen
vindusviskere
river tanker
fra fortiden
fremtiden –
et blinkende skilt
på avstand.

Dekk mot grå veibane –
rytme
rytme
kilometer
blir til minutter
blir til timer
blir til
ingenting
bare
bevegelse.

Neonlamper flakker
gjennom frontruten
verden
glir bakover
i fargestriper
jeg er
ingen steder
bare hastighet
uten retning.

I speilene –
et øyeblikk
av fortid
forsvinner
i blindsoner
radioen snakker
om morgendagen
men veien vet
bare
nå.

Morgenregn
på frontruten
maskiner i kø
en sølvstripe
på himmelen
gir håp
men motoren
durer
mot evig
grålysning.

Tall på dashbordet
øker
vinden stiger
jeg nærmer meg
noe
ukjent
kanskje
bare
meg selv
i fartens ensomhet.

Skiltet blinker
en avkjøring
til ukjent sted
jeg velger
å fortsette
lar valget
bli igjen
i sidesynet
som en tanke
jeg ikke tør ta.

Midnatt
motorveien sover ikke
fjerne lys
pulserer
i horisonten
jeg kjører
gjennom tankene
uten ankomst
bare evig
søvnløs bevegelse.

Veien strekker seg
ut av kartet
ut av tiden
jeg følger linjen
mot horisonten
vet ikke
hvor jeg skal
men fortsetter
fordi
det ikke finnes
noen ende.

Skygger faller
over gamle gater
vi vandrer
mellom minner
stemmer viskes ut
i støv og vind
men håpet vokser
i sprekkene.

Ingen roper
når mørket faller
bare lyset trekker seg
stille tilbake
og natten strekker
sine usynlige hender
over oss.

Toget forlater
stasjonen
med hjulenes rop
som gamle løfter
vi ikke lenger kan holde
forandringen
er alltid
i bevegelse.

Under huden
ligger ropet
vi aldri slipper løs
i byen av stål
og betong
hvisker vi
mot stjernene
i natten uten svar.

Morgendagen venter
bak skodden
vi banker på
uten å vite
hvem som åpner
men lyset finnes
i drømmen
vi ikke gir slipp på.

Frosten hviler
på tak og gjerder
stjerner fryser
i klar luft
våre tanker
knaser
under støvlene
på vei mot
en ny vår.

Torden ruller
over åsene
skyene knurrer
og vi venter
på regnet
som skal vaske
bort restene
av gårsdagens
urolige tanker.

Stemmer klinger
i mørket
noen roper
andre hvisker
vi samler dem
som stjerner
i hendene
og lar dem lyse
gjennom drømmene.

Byen sover
under tunge skyer
gatelys svinner
i regnet
under hver paraply
vokter en drøm
alene
til morgengryet
vekker oss.

Veien strekker
seg gjennom morgentåke
vi følger den
uten kart
bare med hjertet
og vinden
som rettesnor
for alt vi tror
kan finnes
bak neste bakketopp.