Høst Dikt

Høsten hvisker stille
med løv i dansende spill.
Under trærnes gylne kappe
hviler verden i en mild, myk stillhet.
Snart kommer natten med kulde,
men nå er alt gyllent, alt i ro.

Regnet trommer på ruten,
vinden synger i tretopp.
Høsten gråter sine tårer,
men i hjertet spirer nytt håp.

Dype skoger, mørke skjul,
høstblad faller, tiden er jul.
Under mose, bak et tre,
skjuler høsten alt vi vil se.
Hemmelighetene ligger tette,
til snøen dekker alt i hvite flette.

Solen står lavt, lyset er gyllent,
lufta er frisk, verden er still.
Skygger danser mellom trær,
høsten kler seg i fargerike klær.

Stormen river i trær og hus,
løvet flyr som fargede fugler,
men inne er lyset varmt og lunt,
en kopp te og drømmer om sommerens dager.

Et ensomt blad
holder seg fast.
Venter på vinden,
venter på rast.
Når det endelig faller,
blir bakken et teppe
av minner fra sommerens fest.

En kveld i september,
stjerner over jord.
Lykter tennes tidlig,
mørket kommer fort.
Men i vinduet gløder håpet,
og varmen varer lenge.

Fugler flyr mot syd,
vingeslag mot kald vind.
Høsten vinker farvel,
men deres sang lever igjen.

Epler faller tungt
mot vått, grønt gress.
Høsten gir oss gaver
i rødt og gyllent dress.
En smak av barndom,
søtt og friskt på tungen,
minner om sol og latter.

I høstens favn
finner jeg ro.
Livet går sakte,
dagen blir kort.
Men i hjertet spirer
et minne om varme
som aldri forgår.

Høstens vind i fjellet blåser
over stein og lyng.
Kalde drag mot kinnet
minner om vinterens sang.
Men solen glitrer i snøens begynnelse,
og fjellet puster dypt, venter på ro.

Lyngen brenner lilla og rød,
fjellsidens egen ild.
Høsten maler bredt og stolt
over grått og grønt og mildt.

Jeg går på fjellsti
mellom vissent gress og stein.
Høyden gir tankene vinger
og stillheten blir min venn.

Tåken ligger lavt over fjellene,
skjuler stier og topper.
Alt blir mykt og stille,
et eventyr i grått.

Bekken sildrer klart og kaldt
mellom høstbrun stein.
Vannet bærer fjellets hemmelighet
mot dalen, mot vinteren.

Solen kryper over vidden,
maler gult på lav og lyng.
Høsten er en stille glede
i fjellets åpne favn.

Rypa letter brått,
fjellheimens barn i flukt.
Høsten jager dem sørover,
vinden følger tett bak.

Natten senker seg over fjellet,
mørket er dyp og kald.
Men stjernene lyser klart og nært,
høsten har sin egen sal.

I fjellets fargerike prakt
kjenner jeg frihetens pust.
Hver topp og dal i høstens drakt
gir hjertet nytt mot og lyst.

Når høsten kommer til fjellet,
dekker den alt i gull og rødt.
Stillheten vokser mellom toppene
og kulden gjør tankene støtt.
Men under alt det nakne, harde
spirer et løfte om vårens ferd.

Løvet danser,
høsten visker,
naturen hviler.

Gult mot grønt,
vinden synger,
høsten er her.

Regndråper faller,
kjølig vind,
varm te.

Klar luft,
mørkere kvelder,
stjernene tennes.

Epler modner,
hender plukker,
høsten smiler.

Farger på bakken,
latter i luften,
høst er glede.

Rim på gress,
frost i luften,
høsten leker.

Solen lav,
skygger lange,
gyllent lys.

Løv på gress,
barn som hopper,
høst i lek.

Pust av høst,
frisk og klar,
minner drar.

Små føtter sparker løv,
farger svever rundt.
Barnelatter fyller luften,
høsten er et eventyr.

Små hender plukker epler,
røde, gule, grønne.
Smil i kinn og eplesaft,
høsten smaker søtt og spennende.

Løvhaugen er høy,
barna hopper, ler og flyr.
Høst blir til glede,
og verden blir ny.

Støvler plasker i pytter,
regnjakker farger dagen.
Barna ler i høstregnet,
ingen bryr seg om våte klær.

Kastanjer på bordet,
fantasien får vinger.
Små dyr og store smil,
høsten gir oss eventyr.

Barnehender tenner lys,
mørket blir ikke skummelt.
Høsten kryper inn,
men barna lyser opp rommet.

Små kurver i skogen,
sopp og blader i fang.
Barna leter og ler,
høsten er spennende og lang.

Høsten maler verden,
barna maler videre.
Gule, røde, brune strøk,
fantasien har ingen grenser.

Hånd i hånd på vei til skole,
høstløv knaser under små sko.
Vennskap vokser fargerikt,
som trærne, store og gode.

Når kvelden faller stille,
og barna titter ut.
Drømmer om løv og eventyr,
høsten gir dem alt de tror.

Byen puster ut
Trafikklys blinker i regn
Gule blader på asfalt
Høsten lager egne spor
Jeg følger dem
uten å vite hvor de ender

høst:
vind i håret
blader på fortauet
en kaffe i hånden
og det du sa i går
henger igjen i lufta

regndråper trommer
på trikkens vindu
jeg leser byen bak vannglasset
høsten har sin egen rytme
og jeg skriver meg inn
med penn mot dugg

gatelysene tennes
før jeg er hjemme
høsten kommer i lommer
av mørke og lys
og jeg finner rytmen
i skrittene mot døra

jeg skriver ord
på gule blader
sender dem ut i vinden
kanskje leser noen
et dikt
før det forsvinner

høst:
paraplyer, strømper, regn
glassruter dugger
varme hender
og mørket kommer alltid tidlig

alle ting slutter
som blader på bakken
men et dikt
reiser kanskje videre
med vinden

jeg vandrer
langs Akerselva
vannet mørkt, løvet gyllent
byen min puster sakte
høsten bor i hjørner
av gamle dikt og nye drømmer

jeg noterer
fargene på trikken
paraplyer, skjerf og støvler
alle på vei
gjennom sitt eget høstvers

skyer seiler over Majorstua
jeg står og venter
på noe
kanskje en buss
kanskje et dikt
kanskje bare høsten

Livet modnes som frukt på gren,
tiden gir farge og smak.
I høstens stille kveldslys
ser vi glansen av levd liv.

Høsten synger livets vise,
om stier vi har gått.
Vårens drømmer, sommerens håp,
alt blir minner i høstens fang.

I livets høst er gleden stille,
varme minner gir oss fred.
Vi teller dagene med takknemlighet
og smiler til alt som var.

Høstens farger speiler livet,
rødt for kjærlighet,
gult for solrike stunder,
brunt for alt vi lærte underveis.

Selv når bladene faller,
bærer vi håpet i oss.
Livets høst er ikke slutten,
bare en stille forberedelse på ny vår.

I høstens tid vokser visdom frem,
som sopp i skogens skjul.
Livet har lært oss å se
skjønnhet i det som falmer.

Som trærne i oktober
bærer vi våre år.
Noen grener nakne,
noen fylt av minner og glede.

Når dagene blir kjølige,
og kveldene lange,
vokser takknemligheten i oss
for alt livet har gitt.

I livets høst går vi sakte,
nyter hvert steg og pust.
Tiden er moden,
vi har funnet vår ro.

Livets høst er en gave,
en tid for å minnes og se.
I takknemlighet hviler vi,
og lar hjertet hvile i fred.

Høsten kommer stille
inn mellom graner og myr.
Et ekko av eng og sommer
dempes i gult og brunt.
Skogen hvisker gamle sanger
om ro, om forvandling, om tid.

Elva flyter stille
mellom rim og gule blader.
Høsten demper lydene,
lar tankene gli med vannet
mot skumring og ro.

I skogens rand står jeg
med øks og tanker.
Høsten kler stammen naken,
og jeg kjenner treets årer
gjennom håndens grep.

Høstens stillhet taler
uten ord.
Et vindpust i mosen,
et ekko av fortid,
og en fremtid som hviler
under frostens teppe.

Rim på tømmerstokken,
rim på mitt sinn.
Høsten bærer stillhet
som gamle spor i snø.

En ensom furukvist
står igjen på hogstfeltet.
Høsten lytter til vindens tale,
og jeg ser barndommens skog
forsvinne i tåke.

Mykt regn mot skogbunnen,
lyden av høst på jord.
Hver dråpe bærer minner
fra en sommer som gikk mot slutt.

Høstlyset hviler
over mose og stein.
Det er ikke tristhet her,
bare en ro som vokser
mot vinterens favn.

Mellom stubb og stein
vokser høsten frem.
Jeg kjenner jorda kald
under støvlene,
men også en varme
som bare skogen gir.

Et minne fra skogen,
en duft av bål og bark.
Høsten samler alt jeg har vært
og lar det hvile
under et teppe av løv.

En vind blåser kaldt
gjennom gult og brunt.
Løvet slipper taket,
og bakken dekkes mykt.
Høsten hvisker stille
om sommerens farvel.

Høsten kommer mykt,
legger sol på rug og havre.
Fugler flyr mot fjerne land,
og marken venter på hvile.
Vi går gjennom farger
og kjenner roen i oss vokse.

Vinden rider over myr
og bøyer sivet lavt.
Høsten er en gammel venn,
som vugger skogen inn i ro.
Stillheten vokser,
mens dagen blir til natt.

Høstsolen lyser lavt
og maler trærne røde.
Luften er skarp og ren,
et pust av vinter nær.
Vi samler minner om varme
før kulden tar oss inn.

September kommer stille,
med regn mot rute og vind.
Løvet faller sakte,
og dagen blir kort.
Høsten banker på døren
med sitt myke, fargerike teppe.

Høsten synger lavt
i skog og mark.
Trærne slipper sine drømmer,
og jorden venter på frost.
Snart kommer vinteren,
men ennå er det håp i fargene.

Høsten kommer på tynne føtter,
smyger seg inn i dagen.
Hun dekker jorden med gull,
og lar oss hvile litt lenger.
En tid for ettertanke,
før vinteren tar oss med.

Høstregnet trommer
på tak og rute.
Dagen blir grå,
men tankene lyser opp.
Høsten renser jorden,
og lar alt begynne på nytt.

Høsten kjem
med stille steg.
Eplet fell frå grein,
og vinden syng lågt.
Alt kviler i venting
før frosten kjem.

Høstnatten er stille
med regn mot vindu.
Byens lys speiler seg
i våte gater.
Vi venter på morgengry,
mens høsten puster rolig.

Høsten maler jord og trær
med pensel bred og mild.
Oransje, rødt og gult i lag,
et stille fargespill.
Hver dag skifter verden drakt,
og vi går i skjønnhetens prakt.

Løvet gløder i flammer,
gult, rødt og oransje.
Barn smiler under trærne,
fargene danser i vinden.

Røde blader hvisker,
gule drømmer strømmer.
Høsten synger med farger,
et maleri for våre øyne.

Høstprakt på engen,
brune strå og gyllen jord.
Skogen står i brann,
et siste festfyrverkeri
før vinteren tar over.

Hver dag løfter høsten
på sitt fargerike sjal.
Vi vandrer i malte gater,
og lar oss forundre av alt vi ser.

Gult smiler fra treet,
rødt glitrer i sol.
Høsten ler i farger,
og vi fryser ikke før
siste blad har falt.

Jeg vandrer i høstfarger,
hvert steg i gult og rødt.
Himmelen speiler fargene,
og bakken er et teppe
av sesongens kunstverk.

Høsten blander farger på paletten,
ingen dag er lik.
Skogen blir et levende bilde,
malt av vinden, sola og tid.

Gleden er å se
fargene folde seg ut.
Hver dag en ny overraskelse,
høsten gir oss sitt beste smil.

Høsten er en regnbue
malt over skog og mark.
Vi samler fargene i blikket,
og tar dem med oss
gjennom vinterens mørke.