Henrik Wergeland Dikt

En sol står opp bak fjell og vang,
frihetens toner fyller sang.
Et folk som våkner, sterkt og stolt,
med håp i hjertet, aldri solgt.

Fra mørket stiger Norges røst,
i frihets navn, med åpent bryst.

Et barn i engen plukker lilje,
hvit som nysnø, ren og stilt.
Smiler mildt mot solens kilde,
håpet lever, evig mildt.

Når natten senker sitt sorte slør,
og stjernene tennes i det høye,
hvisker vinden gamle ord,
om drømmer, kjærlighet og glede.

Under månens bleke skjær,
hviler verden, fred er nær.

Høyt i treet synger fuglen,
morgenlys på fjær og nebb.
Fri i vinden, aldri bunden,
livet er dens vakre pledd.

Snøen smelter, jorden våkner,
spirene bryter frem med makt.
Livet vinner over kulde,
håpet gror i vårens prakt.

Hver en blomst i eng og li,
synger om ny harmoni.

Fedreland, du kjære navn,
bærer oss gjennom tidens favn.
Med fjell og fjord, med mark og strand,
binder du oss med usynlig bånd.

Evig skal vi deg ære,
vårt hjem, vår skjebne, vår kjære.

Kvelden faller, dagen dør,
stillhet legger seg på jord.
Tanker flyter, hjertet spør,
hva bar du frem i livets spor?

Etter regnet, regnbuen kommer,
som et løfte om ny sommer.
Fargene danser i luften fri,
maler drømmer i hjertets li.

I drømmens rike, uten grenser,
kan sjelen fly på lette vinger.
Der finnes trøst for trette hjerter,
og håpet alltid bringer.

Lyset leder oss på ferden,
gjennom natt og mørkest verden.

Stjernens hvisken over natten,
forteller historier om evig fred.
Under det blå, uendelige taket,
sover verden i kjærlighet ned.

Jeg vandrer på ukjente stier,
med håp om et hjem blant folk.
Mitt hjerte banker, men tier,
i frykt for et avvist folk.

Likevel bærer jeg troen,
at kjærlighet er alles broen.

De kaller meg fremmed, jøden,
men jeg bygger bro av ord.
Håpet ligger i gleden,
i kjærlighetens spor.
La hjertet ditt åpnes, nordmann,
og se en bror i mitt blikk.

I natten, under stjerners skinn,
ber jeg en stille bønn.
For fred og rettferd i vårt sinn,
for plass i alles lønn.
Et hjem, et håp, et lite sted,
hvor menneskeverd får fred.

En dør var stengt, et vindu åpent,
jeg så inn i et vennlig hjem.
Utenfor var jeg, men håpet,
at også jeg fikk plass igjen.
Gir vi rom for hverandres drøm,
blir landet rikt, og hjertet ømt.

En gutt står alene på veien,
bærer en drøm om trygghet og ro.
Hans øyne søker kjærlighet,
men frykten gjør hjertet hans tro.
La oss gi ham et hjem, en favn,
så blir vi sammen et varmt land.

Hvem er du, og hvem er jeg?
To sjeler, ett menneskeverd.
La oss møtes, side ved side,
og bygge et bedre sted.
Brorskap bærer frem vår fred.

Under stjernene er vi like,
hver og en med hvert sitt håp.
La oss strekke ut en hånd,
og dele morgendagens dåp.
Ingen står alene igjen,
når vi åpner hjertets hjem.

En port i muren, gammel og tung,
åpnes for den som banker.
La ingen dømme for tro eller tunge,
men hilse hverandre med tanker.
For gleden er størst når vi deler,
og fremtiden lyser for flere.

Jeg kommer med håp til ditt land,
med tro på godhet og fred.
Gi meg en plass, et vennlig hand,
la kjærlighet vokse i sted.
Sammen kan vi bygge bro
mellom tro og mellom bo.

Frihetens lys skal skinne langt,
også for den som er fremmed.
Respekt og håp i hjertet bank,
så ingen må gå hjemmed.
Vi åpner dører, vi bygger fred,
i Wergelands ånd, i kjærlighet.

Flagget vaier i vårens vind,
rødt og blått mot himmelen.
Barn som smiler, voksne minnes,
friheten feires igjen.
17. mai — vår stolte dag,
med håp, glede og norsk behag.

Barnetoget strømmer frem
gjennom byens gater.
Latter, rop og glade stemmer,
svinger flagg i vårens latter.
Wergelands drøm lever her,
frihet for folk, i glede og vær.

I fjell og fjord, i dype skoger,
bor styrken i vårt folk.
17. mai gir oss roser,
på frihetens sterke tolk.
Med Wergelands ord i sang,
feirer Norge sin frihetsgang.

Wergelands arv er frihetens frø,
sådd i dypet av vår jord.
På 17. mai slår røttene rot,
og vokser i kjærlighets ord.
Et folk i glede, et land i fred,
hans dikter lever, aldri død.

Solen står opp på ny
over et flaggprydet land.
Barn synger i glede, vi smiler i ly,
og takker for frihetens bånd.
Dagen er vår, landet er fritt,
Wergelands drøm har fått sitt.

17. mai, barnas dag,
is og latter, rødt og blått.
Friheten feires, flagget vaier,
i Wergelands ånd, i håpets slott.
Små og store samles nå,
landet jubler, vi står på tå.

Våren gryr med frihetens rop,
17. mai gir håp i sinn.
Wergelands drøm, vår felles tro,
at rett og fred skal vinne inn.
Vi takker for landet, for folk og for fred,
og løfter flagget i glede med.

Wergeland ga oss mot og tro,
på 17. mai står vi sammen.
Hans ord gir styrke, håp og ro,
vi samles i frihetens flamme.
Landet er vårt, dagen er lys,
Norge jubler i sitt paradis.

17. mai bor i hjertet mitt,
som Wergelands vers og drøm.
Frihet, glede, vennskap fritt,
i flaggets farger strøm.
Vi samles, vi jubler, vi løfter i kor,
Norge i glede, vår frihetens jord.

Sammen for Norge, sammen for fred,
17. mai gir oss styrke og glede.
Wergelands dikt lever i oss,
vi løfter flagget med sang og med trass.
I frihet og samhold står vi nå,
og takker for alt vi får lov å få.

I morgengryet flyr du lett,
over blomster, over li.
Ingen vinger er så skjønne,
ingen frihet mer enn i.
Sommerfugl, et håp i flukt,
et pust av liv, en stille lukt.

Lett over enger, i solen du svever,
som et smil fra selve sommeren.
Blomster hilser, vinden leker,
din ferd er skjønnhetens sommertegn.

Sommerfuglen lander så varsomt,
på kronblad mykt og hvitt.
En venn for blomsters farger,
i solens varme skritt.

Farger i vinden, vingeslag små,
sommerfuglen danser, lett å forstå.
Livets glede, fri og mild,
verden blir vakker i sommerfuglens spill.

Hva hvisker du til liljen,
du lille sommerfugl?
Er det håp og glede,
eller bare solens smil?
Du bærer livets hemmelighet,
på vinger lette, fargerik og ekte.

Sommerfuglens liv er kort,
men skjønnheten varer ved.
Hver dag i fargers flukt,
gir minner om evighet.
I livets dans og solens spill,
finnes undring, glede og fred.

I barndommens hage, bak hekken grønn,
satt jeg stille, så på din ferd.
Sommerfugl, du fargerik venn,
ga meg drømmer av en større verden.

Sommerfuglen bryter sin puppe,
frihet i hver vingeslag.
En påminnelse om å vokse,
og leve hver eneste dag.

Vingeslag i sommeren, gjennom sol og regn.
Du minner oss på at alt er skjørt og skjønt.
Sommerfugl, du lille tegn,
på at livet er både kort og grønt.

Evig dans i sommerens hage,
du bringer glede hvor du går.
Sommerfugl, i sol og regn,
ditt liv er et eventyr vi forstår.
Du lærer oss å elske livet,
i hvert et lite øyeblikk.

Under månens sølvgrå slør,
vokser kjærlighetens drøm.
Hjerter banker stille her,
i nattens varme strøm.

Romantikkens visken mild,
bærer håpet stille til.

Skogen synger, mørk og dyp,
trærne hvisker gamle ord.
Romantikken er i løvet,
kjærlighet i jordens spor.
Fugler drømmer mellom grener,
evig liv i skogens vener.

Langt borte glitrer stjerner blå,
som minner om en savnet venn.
Romantikken bølger, stor og rå,
i lengsel etter deg igjen.
Hjertet søker, vil forstå,
kjærlighetens gamle bånd.

Vårsol kysser mark og eng,
nytt liv spirer, alt blir nytt.
Romantiske drømmer i hver streng,
av lyset som har brytt.
Kjærlighet og blomster gror,
i hjertet vårt hvor håpet bor.

Når stjerneskinnet faller ned
på ensom vei i nattens fred,
da vokser kjærlighetens ro,
i drømmer om oss to.
Romantikkens ånd er nær,
i mørket hvor vi bærer hver.

Fjellene taler om evighet,
om styrke og om ro.
Romantikken i naturens pledd,
gir tankene vinger, tro.
Høyder hvisker kjærlighets ord,
i vinden over nord.

Midtsommernatt i blomstereng,
et kyss i lyset, du og jeg.
Romantikken danser, ingen steng,
i nattens evige vei.
Kjærlighet i lyse netter,
varer evig, blir kun bedre.

Regnet faller, mykt og stille,
over markens grønne teppe.
Romantikken gror i hjertet,
i hver dråpe, i hvert stekke.
Kjærlighet og savn blir ett,
i regnets evige lett.

Jeg plukker blomster til et brev,
sender deg min kjærlighet.
Romantikken i hver lilje,
minner deg om evighet.
Et lite kyss på kronens topp,
kjærligheten stopper aldri opp.

I drømmens rike flyter vi,
på bølger av romantikkens hav.
Kjærlighet og fantasi,
gir livet nytt og rikt begav.
I hjertets natt, i sjelens dag,
vokser håpet, sterkt og svagt.