Hans Børli Dikt Om Døden

I skogens stille ro,
hvor minner svinnes som daggry,
bærer vinden visdom fra fortidens sus,
og dødens hvisken blir en evig trøst.

Når natten senker seg over landskapet,
står vi stille midt i livets overgang,
hvor evig håp tennes i hver stjerne,
og minneord danser i månens lys,
med et løfte om at hver slutt bærer en ny begynnelse.

Et siste smil i den svinnende dagen,
hvisker farvel i lyset av en tapt tid,
minneord som varsomt omfavner,
selv den drøvende stillheten.

I den dunkle skumringen,
hvor skygger møtes med minner,
synger vinden et stille minne,
av livets korte glimt og dødens dans,
en hymn til de tapt, men aldri glemt,
som et ekko i tidens korridorer.

Mellom dypet av nattens slør,
finnes et lys som aldri forsvinner,
der minneord flyter som stjerneskinn,
og hver tåre bærer løftet om evighet,
et øyeblikk hvor død blir til liv,
og minner gløder som ild i mørket.

Under den stille himmel,
der mørke skyer vandrer som årer,
tar vi et siste farvel med tungsinn,
og de falmede minnene hvisker,
om kjærlighetens flamme som aldri slukker,
selv når døden har tatt sitt krav,
i et øyeblikks evighet og ro.

I dypet av en stille natt,
der hjertet lytter til naturens sang,
finnes en ro som omfavner alt,
minneord vevd inn i drømmens slør,
hvor hver stjerne bærer et ekko av liv.

Gjennom tidens stille elv,
flyter ord som minner for evig,
en reise gjennom livets skjøre øyeblikk,
der hvert sus av vinden er et minnespor,
og dødens tyste melodi gir trøst.

I hjertets stille dyp,
hvor tankene forenes med nattens drøm,
formes minneord av lys og mørke,
en symfoni i skjul av stjerneskinn.

Når vinden bærer med seg løfter,
og natten hvisker om det uendelige,
åpner minneord seg som et rolig pusterom,
der dødens mørke møter livets sang,
og hver tone blir en evig og varm omfavnelse.

I skumringen av livets time,
vi hvisker et stille farvel,
en fredfull omfavnelse,
før natten senker sitt slør.

Når solens siste stråler fordufter,
og mørket forsiktig senker seg,
finner vi trøst i dødens visdom,
et farvel som bærer løftet om frihet.

Under himmelens bleke slør,
danser skygger over en ensom sti,
og dødens tause rytme
roper oss til et siste møte.

Hver stjerne bærer på et ekko
av tapte drømmer og stille minner.

I den dype stillheten, der ord forsvinner
og hver susende gren bærer på gammel visdom,
hvisker naturen om sitt evige farvel.

Under eikens gamle grener
finner hjertet ro i dødens milde favn,
mens natten omfavner alt med sin tause kraft.

Mørke toner fra en stum symfoni,
en siste sang før lyset dør,
dødens stemme synger,
og minner blir til ord.

I nattens dype slør
danser skygger i et siste farvel,
som løv i vinden
og minner aldri glemmes.

Når nattens stillhet senker seg
og månens bleke lys blir til et vitne,
ser vi livets gang ne glippe bort.

Et siste blikk mot horisonten
og et stille nikk til den ukjente vei.

I et stjerneklart øyeblikk
sendes vårt farvel med lysende ord,
et brev til dem som har gått foran,
malt med nattens blå farge.

Når dagen glir over i natt,
og horisonten farges av et gyllent farvel,
åpner vi døren til en ny virkelighet.

Hver tåre som faller
og hvert milde smil
maler minner med et lys
i den mørkeste avskjed.

I dødens rike, der tiden synes å stoppe,
finner vi et stille løfte om ny begynnelse.
Hver avslutning bærer et frø av håp,
som spirer under skogen der minnene hviler.

Med et sus av vinden og et ekko av fortid,
forvandles sorg til visdom og lys,
et evig håp som lyser opp veien
mot en fremtid vevet av både tap og trøst.

Sorgens ekko,
i stille vind,
bærer minnets tårer,
gjennom dype sinn.

Når natten senker sin mørke slør,
og ensomheten hviler i hjertets rom,
faller tårer som stjerner,
i et stille, uendelig tomrom.

I månelysets kalde glans,
vandrer jeg gjennom sorgens sti,
hvor hvert steg er et ekko
av savn og stille melodi.

Drømmens tåkete visdom ler,
i nattens stille ro,
og lærer min sjel å forstå
at sorg kan bli til tro.

Under et tak av regn og tåke,
hviler hjertet tungt av savn,
ensomme skygger hvisker
om tapte øyeblikk i nattens hav.

Vinterens kalde kår
gjør sorg til et stille dikt,
der snøen dekker alt
og minner driver med tiden.

I den mørke timen når alt synes tapt,
synger hjertet en tung melodi,
hver tone et ekko av gamle drømmer,
en bønn om å finne fred igjen.

Gjennom ensomhetens dype dal,
stråler et lys av sårbare minner,
der hver tåre faller som perler
i nattens tause tårn av tid.

Sorgens visdom omfavner alt,
og gir rom for en ny begynnelse,
i stillhetens aksept finner
sjelen sin evige trøst.

I vindens sus over stillheten,
danser melankoli i hvert et blad,
og skygger fra fortidens minner
gir lærdom til sjelen så glad.

Hver dråpe av sorg er et lite farvel,
en reise i nattens uendelige rom,
hvor tårer blir stjerner på himmelen
og minner et lys som aldri blir tom.

I skogens dype ro,
blir sorg til en stille dans,
der trær hvisker om tapte øyeblikk,
og vinden bærer gamle sjanser.

Når dagen gryr med tungsindig drønn,
fylles hjertet av et stille savn,
som en gammel, melodisk sang
fra tider da lykken var nær.

Sorgens språk er tynt, men ærlig,
skrevet med tårer og håpets glans,
et minne om det som var tapt
i en evig, stille dans.

I dypet av nattes mørke,
hvor stillheten omslutter alt,
finnes en sorg som ligner evigheten,
en reise gjennom dype daler av savn.

Gjennom tårevåte stier av minner,
lærer vi av hver tapt stund,
der tiden sakte helbreder arr,
og gir sjelen et nytt fundament.

La tårene være regn på en tørket jord,
som vanner frø av håp og forsoning,
for i hver smertefull stund
oppdages livets skjulte mening.