Hans Børli Dikt

Livet synger i furuskogen,
en stille strofe i morgendugg.
Under barken banker hjertet
til alt som gror og lengter.

Vi går på stier av drømmer,
kjenner jorden under oss,
lar tankene sveve, lette –
som løv i vårvinden.

Livet er en vev
av lyse og mørke tråder.
Hånden din rører ved min,
et øyeblikk, en helhet,
sammensatt av alt vi var,
og alt vi aldri ble.

Mellom ordene vi aldri sa
finnes stillhetens tunge.
I skumringen hviler håpet
på skuldrene til gamle trær.

Vi lever i pauser,
i små pust av tid,
der livet føles stort
og uendelig lite.

En stripe lys over åsen,
en ny dag gryr.
Tankene våkner med fuglene,
og håpet strekker seg mot sol.
Livet smiler i duggfrisk jord.

Jeg står som stein i livets strøm,
lar vannet forme meg, dag for dag.
Tidens elv sliper kanter,
men i dypet finnes ro.

Alt som haster passerer,
jeg blir, jeg er, jeg lever.

Livet er en vandring
med sko fylt av grus,
med sekken tung av minner.
Vi går mot horisonten
og vet ikke hva som venter.

Men i stegene finnes styrke,
og i veien – alt vi er.

Et øyeblikk –
to blikk som møtes,
et smil i regnet,
en tanke i vinden.
Livet er summen
av små mirakler.

Under snødekt tak,
hviler livet stille.
Drømmer sover dypt
bak rimfrosne ruter.
Våren kommer,
og alt våkner på nytt.

Når mørket faller mykt,
og verden blir stille,
da kjenner jeg livet
som en varm hånd rundt hjertet.
I roen kan jeg høre
min egen sang.

Et tre står på tunet,
har sett generasjoner gå forbi.
Røttene dype, stammen sterk,
bladene hvisker om alt som har vært.

Livet vokser i ringene,
minne om år som ble,
og håpet om alt som kommer.

En skygge glir over stien,
myk og umerkelig nær.
Døden visker i furutrærne,
minner oss på det som er.

Vi går mot kveldens ro,
lar livet slippe tak,
og hviler under jordens skjul.

Under mosegrønt teppe
sover minner og navn.
Døden er en søvn
uten drømmer,
en fred ingen kan forklare
men alle skal kjenne.

Døden går stille
på nakne føtter
gjennom skogens mørke.
En ensom vandrer
som aldri haster,
men alltid når frem.

Under granbar hviler
det som en gang var liv.
Døden er ikke tomhet,
men jordens stille løfte
om nytt liv som spirer frem.

Siste håndtrykk,
et blikk fylt av tårer.
Døden river ikke hjertet
– men lar oss holde det
litt sterkere før vi slipper.

Når natten senker seg
og alt sover,
går døden stille
som snø over takene.
Ingen frykt, bare hvile.

Liv og død,
to ender av samme tråd.
Hver slutt spirer nytt liv,
intet forsvinner,
bare bytter navn
på evighetens reise.

Fuglen synger en siste gang
før natten faller.
Døden er ikke ende,
men overgang,
til stillhetens rike
hvor alt får hvile.

Et lys brenner på graven,
flimrer i kveldens vind.
Døden tok et menneske,
men minnet lever,
som flammen – stille og varm.

Alt blir til støv,
hvert ord, hvert smil,
hver drøm vi bar.
Men støvet danser
i solstrålens glans,
og vitner om alt som var liv.

En kopp kaffe i solskinnet,
et smil over bordet.
Lykken er liten,
men fyller hjertet
med varme.

Lykken vokser
mellom grus og stein.
En gul løvetann
i veikanten –
sterk, enkel, sann.

Lykke finnes
i et barns latter,
i lyden av regn
mot vinduet en kveld
når du kjenner ro
i hele kroppen.
Små øyeblikk –
store gleder.

Dypt i skogen
hvisker lykken
mellom trær og mose.
En solstråle på hånden,
en fugl som synger
i morgengry.
Lykke bor i naturens ro.

Lykke er å våkne
til stillhet og daggry.
Å vite at ingenting mangler,
selv om alt er enkelt.
Glede i det som er,
ikke det som mangler.

Barføtt i gresset,
latter i luften.
Lykke er sommer,
lange kvelder,
og venners nærhet
rundt et bål.

Et smil fra en fremmed
på en regnfull dag
kan være lykke nok.
Noen ganger er det lite
som skal til
for å gjøre livet stort.

Lykken kommer
når du minst venter det –
som en fugl på taket,
som duft av nyslått gress.
Den er øyeblikkets gave,
ikke livets mål.

Vi setter spor av lykke
i hverdagens sand.
Små steg, små ord,
som blomstrer bak oss.
Lykke varer lengst
når vi deler den.

Den stille gleden
som bor i hjertet
når alt er ro.
Lykke er å finne fred
der du er –
og la den vare.

To hender møtes
stille i mørket.
Kjærligheten sier lite,
men lyser sterkt
i et enkelt grep.

Under løvkroner og fuglesang,
hviler kjærligheten i skogen.
Et blikk, et smil,
og alt blir ro,
som mose under nakne føtter.

Kjærligheten lever
i alt vi ikke sier.
Et blikk, et pust,
stillheten mellom oss
er fylt av varme løfter.

Intet er sterkere
enn et mildt hjerte.
Kjærlighet vokser
i små bevegelser
og i hverdagens håndtrykk.

Bare å vite du er her,
din pust i mørket,
gjør natten lysere.
Kjærligheten er et rom
vi alltid kan vende hjem til.

Kjærligheten renner
som en stille elv
gjennom livet mitt.
Den finner vei
rundt steiner og hinder,
alltid nær, alltid sterk.

I hjertets hus
finnes rom for to.
Kjærligheten henger gardiner
av håp i vinduet
og tenner lys
for hver ny dag sammen.

Du og jeg
– to stjerner på nattehimmelen.
Kjærligheten glitrer
i mørket,
og viser oss veien hjem.

Kjærligheten er også savn
– en tom stol, et uuttalt ord.
Men sorgen bærer håp
om at kjærlighet varer
selv når vi er langt fra hverandre.

Hver vår spirer kjærligheten
på nytt i oss.
Gamle sår gror,
og hjertet blomstrer
mot sol og varme ord.
Kjærligheten er evig vår.

Sorg flyter stille
som en elv gjennom skogen.
Den graver dype spor
i hjertet,
men gir også næring
til nye drømmer.

Tårer faller stille
mot putens hvite linn.
Ingen ser dem,
men hjertet kjenner
vekten av hvert eneste drypp.

Sorg er vinter uten snø,
en kulde som aldri gir seg.
Lengsel etter lys,
etter varme ord
som aldri kommer.

Sorg er savn
som aldri helt forsvinner.
Det ligger i skyggen
av hverdagens lys,
og visker navn
i vinden om kvelden.

Nettene er tunge
av tanker og minner.
Sorgens mørke
slipper ikke taket
før morgengryets
første fuglesang.

Sorg står bak døren
og banker forsiktig.
Den kommer inn
når ingen ser,
og blir sittende
i hjørnet av sjelen.

Sorg er en tom stol
ved kjøkkenbordet.
En daglig påminnelse
om det som var,
og det som aldri
kommer tilbake.

Sorg går ved min side
i lange skygger
gjennom dagen.
Den slipper aldri hånden,
men lar meg aldri
helt glemme lyset.

Jeg finner gamle brev
i en skuff.
Ordene er bleke,
men sorgen er ny
for hvert minne
jeg leser på nytt.

Sorg er et frø
som vokser sakte.
Det spirer i mørket
men bærer en dag
en blomst av forståelse
og ro.

På trammebrettet sitter jeg,
med kaffekoppen varm.
Dagen våkner stille,
solstreif glir forsiktig
over nyslått plen.
Livet er enkelt
og stort
på trammen i grålysningen.

Trammen er varm etter sol,
en katt stryker forbi.
Jeg sitter med tankene
og ser dagen falle til ro.
Stillheten er myk,
og alt er som det skal.

Jeg sitter på trammen
og hører regnet slå.
Dråpene trommer rytmer
for mine vemodige tanker.
Inne er det mørkt,
ute er alt vasket rent.

Barneføtter på trammen,
latter som runger mot skogen.
Jeg minnes en tid
der alt var nytt og stort.
Trammen var porten
til eventyrets land.

Føtter som har gått langt
finner hvile på trammen.
Slitne sko, men håpet
er ungt og lyst.
Her kan jeg puste
og høre livet gå forbi.

På trammen stopper tiden opp.
Fuglene synger,
vinden rører ved kinnet.
Et øyeblikk av fred
i verdens uro.

På trammen satt far
med pipa i munnviken.
Han sa lite,
men blikket kjente skogen
og hendene hvilte
trygt på treverket.

Høsten kommer til trammen
med gule blader og kjølig vind.
Jeg pakker meg inn i ull,
og lar tankene fare
med løvet som danser mot bakken.

Natten legger seg over trammen,
stjernene speiler seg i vinduet.
Jeg lytter til mørket,
til alt som ikke sies,
og kjenner roen synke inn.

Trammen bader i vårsol,
duft av jord og spirende liv.
Jeg kjenner gleden vokse
i hvert åndedrag,
og takker for alt
som begynner på nytt.

Skogen har et bankende hjerte
under mose og bark.
Her lever drømmer
i suset fra trær,
og stillheten vokter
alt vi ikke forstår.

Høye grantrær vugger vinden,
synger gamle sanger for natten.
Skogen hvisker historier
om regn, sol og frost,
om liv som gror i mørket.

Morgenduggen glitrer
på bregner og lyng.
Skogen våkner sakte,
fuglesang fyller luften,
og alt er mulig
i den første solstrålen.

Skogens røtter
bærer minner
om tusen år.
Alt som har vært,
alt som skal bli,
ligger gjemt i jorda.

Skogen er aldri tom,
bare stille.
I denne stillheten
finner jeg fred,
og lærer å lytte
til mitt eget hjerte.

Under føttene mine
et mykt teppe av barnåler.
Skogen bærer alle steg,
gir etter og løfter,
lar meg gå varsomt
inn i dens hemmeligheter.

Furukroner strekker seg
mot blå himmel.
De bærer sol og regn,
og husker alle stormer.
Skogen reiser seg
og bøyer seg aldri.

Solen finner veien
gjennom løvverket,
danser på mosegrodd stein.
Skogen smiler
i grønt og gull,
og lar dagen vare lenge.

Når vinden blåser
synger skogen
gamle viser.
Jeg lytter i andakt,
og lar tankene flyte
med sangen inn i evigheten.

Skogen er evig
selv når trær faller.
I hvert frø vokser
nytt håp, ny framtid.
Skogen gir og tar,
men lever alltid videre.

To stier møtes i skogen,
dine fotspor ved siden av mine.
Vennskap er å gå sammen,
selv når veien svinger
og dagen blir lang.

En kopp kaffe mellom venner
er mer enn varm drikk.
Det er samtale og latter,
et øyeblikk av ro
i hverdagens strøm.

Vennskap er en bro
over dype elver.
Den holder oss oppe
når strømmen går sterk,
og lar oss møtes
midt på veien.

Gode ord fra en venn
er som solskinn en regnværsdag.
De tørker tårer,
varmer sjelen
og får oss til å vokse.

Glede delt med en venn
dobles som solskinn på eng.
Sammen ler vi høyt,
og gleden varer lenger
enn tiden vi deler.

Når livet stormer
står en venn igjen.
Han deler byrden,
løfter deg opp
og minner deg på
hvem du er.

Vennskap krever ikke ord.
En stille støtte,
et smil, et nikk.
Noen ganger er nærhet
alt vi trenger.

Gamle venner er som trær,
rike på ringer av minner.
De vokser sakte,
men står støtt
når stormen kommer.

Sorg blir lettere
når vi bærer den sammen.
En venns hånd i mørket
gir styrke og håp
til å finne lyset igjen.

En venn er en veiviser
på ukjente stier.
Han går foran
eller ved din side,
og viser deg hjem
uansett hvor veien går.

I skogens mørke favn
brenner bålet stille.
Flammen danser over
gamle minner og nye drømmer.
Her er jeg nær jorda,
og alt som er ekte.

Stillheten har sitt eget ekko
i skogbunnen en tidlig morgen.
Det er som om verden lytter
til alt som ikke sies,
og lar hjertet finne ro.

Skogen hvisker med vinden
om liv som har vært og vil bli.
I mellom trærne
går jeg min egen vei,
mens tiden sakte løser seg opp.

Selv i grøften vokser håpet,
en blomst mellom stein.
Det er i det lille
og skjøre
at styrken bor.

Natten er dyp og stille,
men stjernene våker med meg.
Ensomhet er ikke tomhet,
men plass til tanker som vokser
mot morgengry.

Med øks over skulderen
og svette i panna
ber jeg skogen om tilgivelse.
Hvert tre har en historie,
og jeg lytter før jeg feller.

Et tre vokser langsomt,
ringer samler år for år.
Slik vokser også livet
– ut av små frø
og mot lyset over tid.

Kjærligheten setter spor
i det myke jordlaget.
Vi går sammen,
lar fotsporene møtes
og vokser i hverandres lys.

Sorg faller som løv
fra trærne om høsten.
Det dekker bakken,
men gir nytt liv
til våren som kommer.

Skogen er evig
og forandrer seg alltid.
I dens ro tar jeg imot
hver årstid, hvert pust,
og lærer å være til.

Julefreden senker seg
over snødekte enger.
Stjerner blinker i natten,
og gamle minner
tennes som lys i mørket.

Skogen står stille i vinternatt,
granbar drysser mot snøen.
Under stjerners milde glans
feirer naturen sin egen jul,
med ro og undrende fred.

Et lys i vinduet
lover håp i mørket.
Julen gir rom
for tilgivelse og nye drømmer,
selv når kulden river.

Barneøyne skinner i mørket,
julelys tennes i vinduet.
Latteren ruller over gulvet,
og hjertet husker evig
barndommens stjernedryss.

Julelys glitrer i mørket,
gir varme til kalde hjerter.
Et enkelt lys kan vise vei
gjennom vinterens lange natt.

Vinteren dekker alt
med sitt tause teppe.
I denne stillheten
høres juleklokker
som håp gjennom natten.

Reisens ende er alltid et hjem,
der juleduft møter minner.
Ved døren venter varme hender,
og kjærlighet som aldri fryser.

Et tre fra skogen bærer
lys og forventning inn i stua.
Rundt det samles vi
og deler håp, glede og sang
i julens ring.

Dager fylles av venting
og underlige lengsler.
Snøen daler mykt,
og hvert hjerte bærer
et stille håp om mirakel.

Julens morgen gryr
stillere enn alle andre.
Snøen lyser blått,
og verden er ny
for et øyeblikk av nåde.

En siste hånd på kisten,
et blikk fylt av savn.
Stillheten samler tårene
og minner oss på livets
skjøre gave.

Under jordens varme teppe
hviler våre kjære.
Sorgen er tung,
men minnene lyser
som stjerner mot nattehimmel.

Blomster på graven
visner sakte i vinden.
Men minnene lever videre
i hjertene som sørger,
og kjærligheten dør aldri.

En sang av avskjed
bæres av vinden over åsen.
Vi gråter i stillhet,
men håpet spirer
i hvert hjerteslag.

Vi samles i stillhet
rundt en grav.
Hender fletter seg sammen
mot sorgen,
og deler tapet
i fellesskapets lys.

En stille bønn ved graven,
ord vi ikke kan si.
Sorgen er tung,
men håpet hvisker
om fred på den andre siden.

En hvit lilje legges
på kald jord.
Et siste farvel
i håpets stille tegn.
Sorgen blander seg
med takknemlighet.

På fars grav
hviler høstløvet mykt.
Jeg minnes styrken
i hans hender,
og lærer å bære
sorgen videre.

Et lys slukkes
men varmen varer.
I mørket lever
alle minner
og kjærligheten
som aldri dør.

Nå hviler du i jordens favn,
omgitt av røtter og ro.
Sorgen blir mildere
for hver dag som går,
men kjærligheten varer.

Ikke si at du er ensom
når natta står blå og stille
omkring huset ditt.
Skogen er full av stemmer.
Stillheten selv er et språk.

Han vokter skogens ro
med øks og slitne hender.
Under barken sover drømmer
og minner fra barndommens land.

Vær utålmodig, menneske!
Ikke gå rolig inn
i nattens mørke skog.
Det er alltid en sang
under det stumme.

Tyrield brenner varmt
i mørke kvelder.
Flammene kaster skygger
av gamle sagn på veggen,
og stillheten lytter.

Skogen gir og skogen tar,
jeg står med øksen i hånden.
Hvert tre har sin historie,
jeg lytter før jeg feller,
og ber om nåde i lyset.

Grantrær står tause i skumringen,
vokter hemmeligheter fra år til år.
De synger med vinden
og lytter til snøens lette ferd.

Et minne lyser svakt
som en stjerne gjennom tåke.
Det du har elsket
dør aldri helt,
men lever stille videre i deg.

Når natten senker seg over skogen
og alt blir stille,
da kan du høre
hjertet slå
i hver eneste rot og grein.

Ved bålet samles vi i mørket,
lar flammene lyse
for våre tanker.
Stillheten gir svar
der ordene blir små.

Bålet brenner i natten,
lyser opp ansikter og minner.
Gnister stiger mot stjernene,
og vi kjenner varmen
fra alt som har vært.