Demens Dikt

Jeg lar dem vandre,
minner i morgendugg.
Små øyeblikk glir forbi,
som blomster i vindens bukt.

Hver tanke er en perle
på snor av kjærlighet,
jeg lar dem – og smiler
til gamle dager jeg har sett.

Jeg lar dem
som blader falle,
stille, mykt, i minnet
– uten svar.

I hendene dine lar jeg dem hvile,
de gamle drømmene, ømme og små.
En ro i hjertet, jeg slipper og smiler,
lar minnene fly med vinden som blå.

På stier av minner
lar jeg dem gå,
mot solfylte enger
og regnets grå.

Hver tanke, et skritt
i forglemmelsens land,
jeg lar dem gå videre
hånd i hånd.

Jeg lar dem –
ikke av sorg,
men av håp
om nye minner.

Stille dager kommer,
jeg lar dem passere.
Tankene flyter som skyer
over himmelens speil.

Ingen uro, bare ro
i minnets små seil.

Når alt forandres,
lar jeg dem være –
gamle tanker, nye stier,
i hjertet mitt får de hvile.

I tåken mister jeg dem,
men lar dem likevel gå.
Kanskje finner jeg dem igjen
når solen skinner på ny.

Tankene sirkler,
jeg lar dem danse.
De kommer, de går,
livet i balanse.

Jeg lar dem slippe,
som fugler fri,
jeg ser dem stige
mot himmelen forbi.

Og i hjertet mitt
blir det stille igjen,
men minnene hvisker
om alt som var kjent.

Timer forsvinner, stille og små,
minner som sand mellom fingrene går.
Jeg søker, jeg lengter, men alt virker grå,
i tåken av tanker er alt jeg forstår.

Et slør av glemsel
dekker mitt sinn.
Kjente ansikter
glir stille forbi.
Jeg strekker meg ut,
men tiden forsvinner
bak tåkete minner.

Mors navn på tungen
men ordene forsvant.
Jeg kjenner varmen i hånden
men stemmen min er stum.
Kjærlighet bor i blikket,
selv om navnet er glemt.

Smil i øynene
ler av solen i dag.
Jeg vet ikke hvorfor
men hjertet er lett
av det lille jeg husker
og gleden jeg har.

Jeg går i et hus
jeg en gang kjente.
Rommene visker,
men alt er forandret.
Bare hjertets ekko
fyller de tomme veggene
med gamle sanger.

Jeg følger dagen,
vet ikke hvor den går.
Lyset endres, folk kommer,
men jeg venter, jeg tror
at i hjertets varme
bor det fortsatt spor
av alt jeg var før.

To hender i mine,
varme og trygge.
Jeg vet ikke hvem,
men jeg kjenner godhet.
I berøringens øyeblikk
lever kjærligheten.

Under stjerner våker jeg
uten å minnes navn.
Men natten er vakker,
og i mørket smiler
et glimt av det jeg var.

En notatbok på bordet,
ord jeg en gang skrev.
Nå leser jeg med undring
som om det var en fremmeds liv.
Men hjertet husker
det pennen en gang visste.

Farvel til dagene
jeg en gang kjente.
Jeg ser på deg og smiler
selv om navnet ditt er borte.
I hjertet mitt lever du
som solen bak skyene,
alltid nær, alltid god.

Dype røtter under jord,
minner gjemt i mørket.
Livets tre står stille,
selv om bladene visner bort.

I stammen bor styrken
fra alt jeg har vært;
tiden visker om livet
jeg aldri helt har glemt.

Grenene strekker seg
mot lyset i nord.
Noen mister løv,
andre bærer frø.
Slik er livet med demens:
Noe forsvinner, noe består.

Hver årring bærer
en historie om meg.
Noen er skjult i tåken,
men alle er der.
Livets tre vokser
– selv når minnene svinner.

Skygger faller over treets krone,
men under bladene
lever lyset.
Selv i glemselens skog
vokser håp i skjulte rom.

Vårknopper bryter
frem på treets grener.
Et nytt håp spirer
selv om gamle minner
faller til jord.
Livets tre gir alltid
et løfte om mer.

Stammen er sterk,
ru av tid og år.
Selv når tankene svikter,
holder treet på alt
jeg en gang var.

Løvet faller forsiktig
til bakken under treet.
Noen minner slipper taket
og visner vekk.
Men nye blader spirer
i hjertets hage.

Livskronen vaier i vinden,
minner svever mellom skyer.
Jeg ser dem, føler dem,
selv om ordene forsvinner.
Treet står, jeg står,
sammen i håpets vind.

Når treet blomstrer
kjenner jeg glede igjen.
Noen dager er lyse,
minner spirer i vårens regn.
Demens kan ikke ta
livets blomstrende kraft.

Selv om grenene bøyes,
står roten fast.
Mitt liv, min historie,
kan aldri viskes ut.
Livets tre vokter min sjel,
og bærer meg videre
i kjærlighetens jord.