Dikt Begravelse

Når verden stilner rundt din seng,
og natten hvisker stille,
er det som hjertet mitt forstår
at sorgen må få hvile.

Takk for alle hender myke,
for latter, smil og trøst.
Et stykke av deg lever
i alt jeg elsker mest.

Du gikk i forveien
på stier vi ennå ikke ser,
men vi følger sporene
du la igjen i våre liv.

En dag møtes vi
der all sorg er borte,
men i dag
holder vi hverandre
litt tettere.

Små stjerner lyser
ekstra sterkt
den natten
vi savner deg mest.

Ditt smil, din varme,
lever i oss
når mørket
blir for tungt.

Vi holder fast
ved de små øyeblikkene
som perler på en snor.

Hver latter,
hvert ord du ga,
bærer vi med oss
som skatter.

Du er borte,
men aldri glemt.

Vi står i ring rundt deg
med tårer i blikket,
og slipper taket
i det kjente.

Ditt avtrykk
er skrevet i våre hjerter,
og kjærligheten
slutter aldri.

Regnet faller
stille på taket,
som tårer
for alt vi mistet.

Men midt i sorgen,
vokser det blomster
fra minnene
du etterlot oss.

Sov godt, kjære venn,
la roen omslutte deg nå.
Vi skal bære din godhet
videre i våre liv.

Himmelen har fått
en stjerne til,
men vi savner deg
her på jorden.

Når mørket blir for stort,
hvisker jeg din bønn.
La minnet om deg
være lyset i mitt hjerte.

Takk for alt du var,
for alt du ga.
Hvil i fred.

Du etterlot oss
et hjerte fullt av kjærlighet,
omsorg uten grenser,
og et håp
som aldri slukner.

Vi skal vokte
din arv i våre hjerter
så lenge vi lever.

Dette er ikke slutten,
men begynnelsen på noe nytt.
Ditt smil, din stemme
følger oss videre,
og vi møtes igjen
når tiden er inne.

Inntil da – takk
for at du var du.

Tusen tårer renner stille,
hver og én et lite farvel.
I hvert dråpe finnes minner
som aldri lar deg gå.

Savnet er et hav,
men midt i bølgene
finnes håp om ro.
Takk for alt du var.

I stillhet faller tårer,
som regn på ditt hvilested.
Hver dråpe et minne,
hver dråpe et takk.

Sorgen renner sakte ut,
men kjærligheten vil aldri ta slutt.

Hver tåre bærer savnet
etter alt som var.
Vi samler dråpene
i hendene våre,
legger dem forsiktig
ved din grav.

Håpet spirer
der tårer falt.

En elv av tårer
har strømmet denne dag.
I vannets stille hvisken
hører vi navnet ditt.

Hver tåre er et løfte
om aldri å glemme,
om alltid å elske.

Når hjertet gråter
og øynene ikke lenger tørker,
er det kjærligheten
som finner veien ut.

Tusen tårer –
like mange takk
for alt vi fikk.

Tårene legger seg
som duggen på gresset
en tidlig morgen.

Hver dråpe
et bevis på kjærlighet
som aldri dør.

I stillheten etter ordene
faller tårene
som snø i natten.

Vi hvisker et stille farvel
og lar tårer tale
det hjertet ikke kan si.

Tårer renner ned
på kinnet mitt,
stille og varme.

De bærer med seg
savn og kjærlighet
til deg vi har mistet.

Savnets regn faller
i hjertets hage,
vanner alt som en gang var.

Tusen tårer gir grobunn
for nye minner
og evig kjærlighet.

Under paraplyen
gråter vi stille,
tusen tårer for deg.

Men regnet gir liv
til nye drømmer,
og vi bærer deg med oss
i hjertet videre.

De gamle hendene dine
strøk alltid så forsiktig.
Nå hviler de stille,
men minnene lever.

Hver berøring, et eventyr,
hver klem, en skatt.
Takk, bestemor,
for alt du har gitt.

Du vevde kjærlighet
inn i hver dag.
Med varme og smil
bygget du hjem.

Nå er stolen tom,
men vi kjenner din styrke
i alt du etterlot.

Ditt smil var som solskinn
på grå dager.
Nå lyser det videre
i våre minner.

Hvil i fred,
kjære bestemor.

Din stemme nynner
fortsatt vuggesanger
i hjertet mitt.

Du er borte,
men kjærligheten
synger videre.

Dine oppskrifter lever videre,
smaken av trygghet og glede.
Vi samles rundt bordet
og minnes deg
i hvert eneste smil.

Bestemor, du er alltid med oss.

Et liv av omsorg,
et liv av kjærlighet.
Du tok oss alle inn,
var vår trygge havn.

Nå har du funnet fred,
men avtrykket ditt
varer evig.

I hagen din vokste blomster,
men også barnebarn.
Dine hender plantet frø av glede
som spirer i oss ennå.

Tusen takk for din kjærlighet.

Du velsignet oss med varme ord
og gode råd.
Nå visker vinden navnet ditt,
og vi kjenner deg nær.

Sov godt, bestemor,
hvil i kjærlighet.

Savnet etter deg
er som bølger mot strand.
Noen dager stille,
andre dager sterke.

Men alltid
fylt av kjærlighet
til deg, bestemor.

Din arv lever videre
i hjerter du har rørt.
Vi bærer smilet ditt,
varmen din,
og styrken din
med oss alltid.

Takk for alt, bestemor.

Du gikk så stille, oldemor,
på livets lange vei.
Med varme ord og åpne armer
ga du oss alt du eide.

Nå hviler du i ro og fred,
men kjærligheten lever med.

Fire generasjoner står
i takknemlighet rundt deg.
Du var vår rot, vårt anker,
alltid trygg og god.

Oldemor, din kjærlighet
favner oss alle, selv nå.

Din kjærlighet var grenseløs,
som havet uten strand.
Med åpne hender gav du alt
og lærte oss å være snill.

Nå vinker vi farvel,
men bærer deg med oss videre.

Gamle fotspor i snøen
viser vei til barndommens land.
Oldemor, du fulgte oss trygt,
og holdt oss i hånden
da verden var stor.

Takk for all omsorg og styrke.

Ditt smil var som vårsol
gjennom vinduet.
Selv på tunge dager
fant vi håp i deg.

Oldemor, du lyser videre
i våre hjerter.

Din sang er slutt,
men ekkoet lever.
Vi hører deg i vinden
og i latteren til barna.

Takk for livets melodi,
kjære oldemor.

Hender som trøstet
når vi var små.
Hender som hjalp,
som bakte og strikket.

Oldemor, vi savner deg
mer enn vi kan si.

Hos oldemor var det alltid trygt,
alltid varme og glede.
Nå er stolen tom,
men minnene fyller rommet.

Vi takker for alt du var.

Du ga oss et liv
fylt av gode minner.
Oldemor, din styrke
lever videre i oss.

Takk for hver dag,
hver klem, hvert smil.

Din arv er kjærlighet,
din gave er tid.
Vi bærer deg med oss
i hjertet alltid.

Oldemor, du er en stjerne
som aldri vil slukne.

Du gikk foran oss, far,
la spor i nyfallen snø.
Vi fulgte dine steg,
vi lærte av din ro.

Nå har du vandret videre,
men fotsporene dine
forsvinner aldri fra vårt hjerte.

Farvel, pappa,
vi slipper hånden din forsiktig.
Savnet er stort,
men takknemligheten større.

Du lærte oss å stå oppreist,
du lærte oss å elske.
Takk for alt.

Du var sterk som fjell,
trygg som havet.
I dine armer fant vi alltid ro.
Nå er stillheten stor,
men kjærligheten vokser.

Hvil i fred, far.

I hjertet mitt finnes
et rom kun for deg.
Dine råd og din latter
følger meg videre.

Takk for trygghet og styrke.
Du vil aldri bli glemt.

På himmelen tennes
en stjerne for deg, far.
Vi ser opp og minnes
din godhet og styrke.

Lyset ditt vil aldri slukne,
så lenge vi elsker.

Uansett hvor du er,
vil du alltid være min far.
Din stemme i vinden,
din styrke i mitt hjerte.

Takk for alt du var,
for alt du ga.

Savnet etter deg
er som tidevann.
Det skyller inn, trekker seg tilbake,
men forsvinner aldri.

I hvert øyeblikk er du med oss,
i minner og kjærlighet.

Hender som løftet,
hender som holdt,
hender som trøstet
og bygget vårt hjem.

Nå hviler de stille,
men styrken din
lever videre i oss.

Du lever videre
i hjertene våre.
Hver gang vi savner deg,
minnes vi kjærlighet og styrke.

Far, du er aldri langt unna,
men alltid med oss.

Mammas hender var varme,
alltid et sted å hvile.
Nå er de stille,
men kjærligheten lever.

Takk for alle trøstende ord,
for styrken du ga.
Vi savner deg, mamma.

Din latter var som solskinn
på en regnfull dag.
Nå er det stille,
men minnene lyser.

Vi bærer deg med oss,
mamma, i alt vi gjør.

Når verden ble for stor,
fant jeg ro i din favn.
Nå søker jeg trøst
i minnene om deg.

Savnet er sårt,
men kjærligheten evig.

Høyt på himmelen
skinner en stjerne klar.
Jeg vet det er deg,
mamma, som vokter meg.

Takk for kjærligheten
som aldri forsvinner.

Takk for hver morgen,
for hver klem og hvert smil.
Ditt hjerte levde for oss.
Nå lever du i våre hjerter.

Vi savner deg,
men takknemligheten er størst.

Ingen ga trygghet som du,
ingen så meg som du gjorde.
Nå søker jeg blikket ditt
i drømmene mine.

Hvil i fred, mamma,
du er alltid med meg.

Din stemme sang oss i søvn,
din sang lever fortsatt.
Når natten er mørk,
hører jeg deg hviske:

«Alt blir bra, lille venn.»
Takk, mamma, for alt.

I mammas hage vokste blomster
og barn.
Du plantet kjærlighet
i alt du gjorde.

Nå blomstrer minner
der du en gang stod.

Arven etter deg
er ikke ting,
men kjærlighet.
Vi bærer deg med oss
i hjertet – for alltid.

Takk, mamma, for alt du var.

Den siste klemmen
kjennes ennå.
Du er borte nå,
men kjærligheten varer.

Vi sier farvel,
men aldri adjø,
mamma.

Langs gamle stier
gikk du med rolig trinn.
Vi fulgte etter,
lyttet til historier
om livet og kjærlighet.

Nå hviler du,
men minnene lever videre.

Din latter fylte rommet
med glede og varme.
Nå er det stille,
men ekkoet klinger
i hjertene våre ennå.

Takk for alle smil,
bestefar.

Hender som holdt oss trygt,
som bygget og skapte.
Nå hviler de stille,
men styrken lever videre
i alt du lærte oss.

Takk for alt, bestefar.

Du bar vår sorg i stillhet,
ga oss styrke når vi trengte det.
Nå gråter vi stille tårer
og takker for alt du var.

Hvil i fred, bestefar.

Stolen din står tom,
men rommet fylles
av minner og historier.
Vi ser deg for oss,
hører stemmen din.

Savnet er stort,
men takknemligheten større.

Du lovet å alltid være nær,
og vi kjenner deg i vinden,
i sollyset og i latteren.
Ditt løfte lever
så lenge vi minnes.

Vi elsker deg, bestefar.

Du sang gamle viser
ved bålet om kvelden.
Vi hører melodien ennå,
som en stille trøst.

Bestefar, din sang
vil aldri dø.

I hagen din vokste blomster
og barnebarn.
Du lærte oss å vente
og glede oss over det som spirer.

Din visdom vil alltid vokse i oss.

Din arv er styrke,
din gave er kjærlighet.
Vi bærer deg med oss,
bestefar, i alt vi gjør.

Takk for livet
du delte med oss.

Vi sier farvel,
men aldri adjø.
Din stemme lever videre
i våre historier,
i våre hjerter.

Hvil i fred, kjære bestefar.

Vi står i skyggen under trærne
og lar vinden bære ordene
vi ikke finner.

Et stille farvel,
som løvet i høsten,
mykt fallende
til jorden.

Under stjernene hvilte du,
barndommens drømmer
skjult i ditt smil.

Nå er natten din venn,
og stjernene
hvisker navnet ditt
i mørket.

Natten er lang
og tankene mange.
Vi holder vakt
rundt dine minner.

Sorgen er en stille sang
som varer
til morgengry.

Savnet har vinger
og flyr gjennom dagene.
I hvert vindpust
aner vi deg.

Sorgen er tung
men kjærligheten bærer.

Under regnet står vi,
lar dråpene vaske
bort det vonde.

I stillheten finner vi håp,
og lar kjærligheten
vokse på ny.

Tiden stanser for et øyeblikk.
Vi samler minnene
i hendene våre,
lar dem varme oss
når savnet blir kaldt.

Ditt spor vil aldri forsvinne.

Hånd i hånd gikk vi sammen
gjennom år og dager.
Nå går vi videre
med minnene om deg
som styrke i hjertet.

Takk for all din kjærlighet.

Vinden bærer stemmen din
gjennom åpne vinduer.
I lyset fra et tent lys
finner vi ro.

Du er med oss
i alt som lever.

Når alt er stille,
vokser håpet
som et grønt blad
i hjertets hage.

Sorgen svinner,
men kjærligheten gror.

Siste ord er sagt,
men minnene taler.
I stillheten finnes
trøst og takknemlighet.

Ditt liv var vår gave.
Takk for alt du var.

Ingen visste hvor vondt det var
bak smilet du bar.
Nå er stillheten tung,
og savnet uendelig stort.

Vi bærer deg i hjertene våre,
og håper du har funnet fred.

Vi leter etter svar
i mørket du forlot.
Kanskje finnes ingen,
bare kjærlighet og savn.

Vi tenner lys for deg,
og lar minnene leve.

Hjertene våre blør
av tanker vi aldri fikk sagt.
Du bar en byrde alene,
vi skulle så gjerne delt.

Nå hvisker vi stille:
vi elsker deg fortsatt.

Stolen din står tom,
men rommet er fullt av minner.
Vi savner stemmen din,
og lyset du tente.

Nå får du hvile,
og vi holder fast i kjærligheten.

Vi rakk aldri å si alt,
men kjærligheten lever.
Sorgen er tung,
men minnene lyser.

Et siste kys i drømmen,
og et løfte om aldri å glemme.

Vi lengter etter svar,
men finner bare stillhet.
Sorgen flyter gjennom dagene
som elven gjennom dalen.

Vi savner deg,
og bærer deg med oss videre.

I hver soloppgang,
i hver stille kveld
minnes vi deg med kjærlighet.

Sorgen slipper aldri helt taket,
men vi håper du har fått fred.

Når mørket var for tungt,
fant du ingen vei ut.
Vi tenner lys i ditt navn,
og håper du kjenner varmen.

Minnet om deg lever videre
i alt vi gjør.

Sår i sjel og sinn
er usynlige for oss andre.
Vi ønsker vi kunne lindre,
bære deg gjennom natten.

Nå bærer vi sorgen sammen,
og minnes deg i kjærlighet.

Nå har du funnet fred,
der smerten ikke når deg.
Vi holder fast i minnene,
og slipper deg ikke i hjertet.

Hvil i ro,
omsluttet av kjærlighet.

Du reiste bort på stille vis,
med vinden som din følgesvenn.
Vi vinker farvel på stien din
og håper vi ses igjen.

Tiden bærer minnene frem
i hjertet vårt, så kjær.
En siste reise er ikke slutt,
men livets sirkulære vær.

Når lyset svinner fra vår jord,
danser skygger over marken.
Men bak hver skygge lever
en solstråle av deg.

Sorgen er et mørke,
men minnene ditt lys.

Noen ord blir aldri sagt,
de visner i vårt bryst.
Men kjærlighet har røtter
dypere enn alt vi mister.

Ditt avskjed lever videre
i stillheten vi deler.

Vi roper navnet ditt
i dype rom av sorg.
Ekkoet vender tilbake
som trøstende ord.

Ditt nærvær er usynlig,
men alltid hos oss.

Når morgenen gryr,
og tåken letter fra engene,
minnes vi din ro.

Sorgen blir mildere
med dagens første lys,
og håpet spirer.

Som duggdråper på tidlig gress
hviler minnene dine hos oss.
De glitrer i soloppgangens lys
og forsvinner aldri helt.

Sorgen får plass,
men også takknemlighet.

Tidenes elv renner forbi,
men noen mennesker
stanser aldri i våre tanker.

Du flyter med strømmen,
men lever i hjertet vårt
som en stille sang.

Et åpent vindu mot verden,
slik var ditt sinn.
Du slapp lyset inn,
og lot det skinne for oss.

Nå lukker vi vinduet,
men lyset ditt blir.

I mørket tennes en gnist
av håp og av tro.
Vi takker for alt du var,
for kjærlighet og ro.

Din flamme vil brenne
lenge etter at du gikk.

Ditt liv – en linje i tiden,
skrevet med varme og mot.
Nå slutter setningen her,
men teksten lever videre
i våre hjerter.

Takk for alt du skrev.