Aust Vågøy Dikt

Vinden tier over Vågøy,
minner hvisker i gress.
Foten stanser, hjertet slår,
her ble håpet satt på prøve.

Stillheten roper:
Aldri mer.
Aldri glemt.

Under mars himmel
marsjerte støvler tungt,
men fjellene voktet hemmelig mot.
Aust Vågøy, du brant og led,
men i asken lå frø av fred.

Mødre gråt i mørket,
fedre kjempet stumt,
barn lærte motets språk
den natten alt ble ungt.

Hus forsvant i flammehav,
skrik og styrke lød.
I ruinene vokste et løfte:
Vi reiser oss igjen.

Aust Vågøy, vår sorg og ære,
et nytt liv spirer
der asken lå.
Vi bærer minnene,
aldri svikter vi.

Små øyne stirrer mot natten,
søker stjerner bak røyken.
I skjul, med stille hjerter,
håper de på morgenlys.

Krigens skygger former drømmer
om lek på trygge enger.
Aust Vågøy, du lærte oss:
frihet begynner i barnas blikk.

En stein i lyngen, navnløs og grå,
men tyngden bærer en hel bygd.
Her hviler tårer, her lever håpet.
Aust Vågøy, ditt navn er vårt mot.

Vi legger blomster, hvisker takk
for dem som aldri kom hjem.
Minnesteinen vokter vår frihet,
evig står den, evig står vi.

Motvind blåser over øya,
bølger slår mot skår.
Men i folket finnes styrke—
en vilje som aldri går.

Krigen kom, med ild og sverd,
men håpet vokste frem.
Aust Vågøy, din motstand lever
i oss, igjen og igjen.

Skyene ruller over Aust Vågøy,
flammene speiler seg i havet.
En landsby, et rop,
et øyeblikk av ild.

Men som asken faller
vokser styrke frem.
Slik minnes vi
at motet aldri brant ut.

Snøen daler på tomme stier,
minner om fotspor som ble borte.
Vågøy sover, men skygger vokter
over tap og tapperhet.

Hver snøkrystall et løfte:
Vi glemmer aldri.
Historien lever
i kulden, i lyset, i oss.

Broene falt, flammene steg,
men over asken vandret håpet.
Vi mistet mye, men vant
stolthet, samhold, styrke.

Aust Vågøy, ditt navn i vinden,
vi bærer det videre.
Brente broer, evige minner,
binde fortid til fremtid.

Spørsmål henger i luften:
Hvorfor oss, hvorfor nå?
Tausheten svarer med vindens sang,
med minner om det som skjedde.

Aust Vågøy, vi lytter
til fortidens stemmer,
og lover med våre liv
å vokte din fred.

På Aust Vågøy brant flammen,
en ild som aldri slokker.
I motgangens mørke,
vokste heltemot frem.

Hver vårdag minner oss:
Frihet kostar dyrt.
Men så lenge vi minnes,
vil flammen aldri dø.

Marsvinden bar krigens rop,
på Aust Vågøy falt tårer og mot.
Hus ble flammer, skrik ble natt—
frihetens pris var alt de hadde hatt.

Stille står de nedbrente vegger,
minner hvisker i sot og stein.
En øy i sorg, et folk i flukt,
men motet lever, aldri slukket.

I natten brant en flamme,
et skrik i mørket lød.
Aust Vågøy mistet mye,
men aldri sitt mot.

Små føtter løp i aske,
natten var tung og lang.
Men i barnas blikk
vokste håpet frem igjen.

Skogene skjulte gråt og frykt,
havet bar på savn.
Aust Vågøy, du reiste deg
i motets navn.

Sotdekket jord, en ny dag gryr,
tross alt som gikk tapt.
Livet spirer, styrken styrer,
i Aust Vågøy, uforlatt.

En sang går gjennom slekten,
om tap og tapperhet.
1941, du lever ennå
i hjertene, i hvert et sted.

Skygger seiler over fjorden,
minner om ild og nød.
Aust Vågøy, du bar byrden,
men også håpets glød.

En bønn steg opp fra ruiner,
en bønn om ro og fred.
1941 ble aldri glemt—
Aust Vågøy, vi står beredt.

I ruiner fant vi styrke,
i asken fant vi tro.
Aust Vågøy, du lærte oss
at frihet aldri er tom.

I lyset fra brennende hus
vokser mørket dypere.
Stillheten skriker,
motet visker.
Aust Vågøy—en kontrast mellom tap og tro.

Igjen og igjen—
flammer, frykt, flukt.
Igjen og igjen—
samhold, styrke, mot.
Repetisjonen hamrer inn:
Vi gir oss aldri.

Havet bærer ikke bare båter,
men håp.
Asken dekker ikke bare marken,
men minner.
Aust Vågøy—en metafor for mot.

Natten puster frykt i veggene,
vinden gråter med barna.
Fjellene skjuler hemmeligheter,
Aust Vågøy lever—og minnes.

Flammen—et tap.
Asken—et løfte.
Fjorden—en flukt.
Steinene—et minne.
Alt symboliserer Aust Vågøys skjebne.

Flammer, frykt, frosne fjell,
stille stunder, såre sår.
Aust Vågøy—alt i alliterasjonens rytme,
kampen klinger klart.

Som asken over gresset,
slik hviler sorgen på folket.
Som morgengryet følger natten,
slik følger håpet Aust Vågøy.

Det skulle være fredelig.
Det ble flukt.
Barna skulle leke.
De lærte å gjemme seg.
Ironiens sår, dype på Aust Vågøy.

Steinen vokter minnene,
vinden hvisker navn.
Fjorden bærer hemmeligheter,
Aust Vågøy—levende i naturens favn.

Som ild i natten—
slik brenner minnene.
Som rop i stillheten—
slik lever sorgen.
Parallellene tegner Aust Vågøys vei.