Arnulf Øverland Dikt

Vi overlever alt,
som isen smelter til vår.
Gjennom mørke netter,
vokser håpet hvor vi går.

Ingen storm kan knuse
troens sterke skjold.
Vi reiser oss, vi puster,
og livet blir aldri kaldt.

En flamme brenner stille
bak ribbenes bur,
lyser over ruiner,
gir styrke og mot på ny tur.

Vi overlever alt,
så lenge vi bærer
en tro på i morgen,
en vilje som aldri forsvinner.

Når alt er tapt, og jorden er grå,
stiger håpets røst blant folk.
Vi overlever alt, vi vet det nå,
vi deler brød og ord i vårt tolk.

Sammen mot frykten, sammen for frihet,
vi vokser med smerten vi bærer.
I hjertet vårt bor styrken, i fellesskapets enhet,
vi overlever alt, og mer.

Et lite ord
i mørket sagt,
kan bære oss gjennom
den lengste natt.

Vi overlever alt,
med kjærlighetens makt.

Når vinteren hviler tungt
over landet vårt,
og kulden river i sjel og kropp,
holder vi sammen, står i mot.

Vi overlever alt,
for vår vilje er sterkt som fjell,
og håpet, det er vårt hemmelige lys.

Gjennom tidens strøm,
brytes fjell og elver.
Vi står igjen, vi lever,
vi overlever alt.

For hvert et fall,
reiser vi oss raskere,
for evighetens kall
gjør oss modigere.

Ser du lyset i det fjerne,
der fremtiden bor?
Vi strekker oss frem, ubøyelige,
vi overlever alt, vi tror.

Ingen skygge varer evig,
intet mørke kan bestå.
Vi bygger broer over sår,
og lar drømmer aldri gå.

Vi er smidd i motgangens ild,
og herdet av tap og savn.
Vi overlever alt,
vi er sterke, vi er navn.

For hver en tåre
vokser styrken frem,
og i glemselens årer
finner vi hjem.

Alt som var revet ned,
bygges opp av oss igjen.
Vi overlever alt,
vi står som fjell blant menn.

I vinden viskes sanger,
om tap og milde år,
men alltid står vi lenger
enn stormen som forgår.

Livets melodi,
spiller tross alt.
I hver en tone
finnes styrke og salt.

Vi overlever alt,
og synger i felles kor,
for sammen er vi mektige,
og vår fremtid gror.

Når døden banker på min dør,
er det ingen frykt som bor.
Kun stillhetens havn,
hvor alt hviler, alt forgår.

En mild pust av evighet,
en fred jeg aldri kjente.
Slik ender alt, så enkelt,
i favn av mørkets vente.

Under skumringens myke slør,
visker døden vennlig: «Kom.»
Ingen storm, ingen bønn,
kun et hvilested for tom.

I mørket finner jeg svar,
om livets skjøre tråd.
Til slutt blir alt vi var,
kun minner på jordens gråd.

På livets siste sti
går ingen med meg.
Skrittene stilner,
alt blir vagt.

Døden er ikke fiende,
bare nattens ro.
Et farvel til tid og minne,
en port mot evig bo.

Under stjernene slumrer
sjelen i fred.
Døden, det store undre,
lar alt hvile ned.

En siste tanke, et siste smil,
så blir jeg borte,
men i stjerneskinnet hvil,
er jeg aldri helt forsvunnet.

Avskjedens time er stille,
ingen rop, ingen skrik.
Døden kommer varsom,
som snøen faller lik.

Alt jeg var, gir jeg bort,
og lar verden gå.
I dødens milde port,
kan jeg endelig forstå.

En bok har mange sider,
men døden skriver siste linje.
Ikke med sorg, men med ro,
for alt må en gang forsvinne.

Vi lever i minnets land,
og dør i glemselens favn.
Men hvert et hjerte som minnes,
gir døden evig navn.

På mørkets vinge reiser
sjelen fra jordens favn.
Døden er bare en reise
til et ukjent, nytt navn.

Ingen frykt skal råde,
ingen sorg skal bli.
Under dødens gåte
hviler jeg endelig fri.

Døden er ikke enden,
men begynnelsen på ro.
Alt vi elsket, alt vi gav,
bæres videre hvor vi dro.

I stillheten vokser lyset,
en fred vi aldri fant.
Døden gir oss ny utsikt,
til det evige, ukjente land.

Jeg frykter ikke døden,
for den er en vennlig hånd.
Den bærer meg varsomt
til et ukjent land.

Alt jeg har elsket,
blir ikke borte med tid.
I dødens favn er jeg voktet,
og hviler til evig tid.

Når døgnet har sin ende,
og lyset slokner ut,
da kommer døden stille,
som en vennlig slutt.

Alt jeg var, blir minner,
i hjertene som står igjen.
Slik går jeg inn i mørket,
og blir en del av dem.

Det er en lykke i livet,
når morgensolen smiler mildt.
En kopp kaffe, en vennlig hånd,
og alt kjennes nytt og stilt.

Små gleder bærer dagen frem,
og gir oss styrke på vår vei.
Det er en lykke i livet,
bare å være – bare å si: hei.

I en stille stund
finnes lykke skjult.
Et hjerteslag, en tanke,
et håp som aldri er slukt.

Det er en lykke i livet
å kjenne fredens ro.
En liten stund alene,
og verden blir god.

Det er en lykke i livet
selv når dagene gråner.
For i tårer vokser styrken,
og kjærlighet aldri forsvinner.

Hver smerte lærer oss
om gleden vi fant.
Gjennom alt – håp og savn –
er lykken alltid sant.

Lykken er i barnelatter,
i solen over eng.
I dugg på markens blade,
og fuglesangens streng.

Det er en lykke i livet –
å høre verden le.
Å kjenne hjertet banke,
og bare være til, med.

Det er en lykke i livet
å ha en venn ved sin side.
En hånd å holde, et smil å få –
og sammen kan vi lide.

I vennskap finnes glede,
i nærhet, varme ord.
Det er en lykke i livet
å vite man aldri er stor – alene.

Lykken er sommerbris,
sval og myk mot kinn.
En bølge over stranden,
og latteren som spinn.

Det er en lykke i livet
å leve i nuets sang.
Å kjenne solen varme,
og føle seg ung og lang.

Det er en lykke i livet:
Et lite øyeblikk av fred.
Når alt står stille omkring,
og tankene får fred.

Da kjenner jeg sannheten
i hjertets egen takt.
Lykken finnes i øyeblikket,
i kjærlighetens prakt.

Lykken finnes i det enkle,
i steget på en sti.
I regndråper mot ruten,
i latteren som fri.

Det er en lykke i livet
som ikke kan måles i gull.
For gleden vokser stille,
i hjertet, varmt og fullt.

Det er en lykke i livet
som aldri kan tas bort.
Et minne om en sommer,
et kyss, et blikk, et ord.

Selv når dagene mørkner,
og natten føles lang,
lever lykken i minnene,
og gjør oss myk og sann.

Det er en lykke i livet
å være takknemlig hver dag.
For alt vi får og mister,
for smil og vennlig lag.

Takk for solen og regnet,
for kjærlighet og tro.
Det er en lykke i livet
å kjenne man får ro.

To hjerter banker stille
i mørket som et lys.
Kjærlighetens milde vilje
gir livet evig pris.

I blikket ditt bor svar
på alt jeg aldri forstod.
Kjærligheten er alt vi har,
og alt vi noen gang trodde.

Når natten faller tung
og tankene er få,
er kjærlighetens røst
det eneste jeg vil forstå.

Et ord, et smil, en tanke
er alt som skal til.
Kjærligheten vokser stille
når hjertet virkelig vil.

Kjærlighet er en flamme
som aldri brenner ut.
Den varmer selv når alt er kaldt
og livet føles slutt.

I hjertet lever håpet
om nærhet, tro og ro.
Kjærligheten er evig,
selv når vi ikke tror.

En enkel berøring,
et blikk fullt av ro.
Kjærligheten finnes
i alt vi gjør og tror.

Ingen stor gest trengs
for å vise hva vi føler.
Kjærligheten bor i det små
og gjør oss alle hele.

Kjærligheten er som en sommervind,
myk mot hud og sinn.
Den svever lett blant våre ord
og gir livet nytt grunn.

I kyss og smil vi finner
det beste vi kan få.
Kjærligheten er sommervind,
som aldri vil forgå.

Å elske er å våge,
å slippe hjertet fri.
Å gi seg hen til undring
og stole på et «vi».

Kjærligheten er modig,
men sårbar som vår jord.
Å elske er å tro,
på alt det gode vi tror.

Et kjærtegn varsomt gitt,
kan lege dype sår.
Kjærligheten er et håp
som alltid i oss går.

I ord og i stillhet
vokser kjærlighet frem.
Et kjærtegn er et løfte,
om at vi hører sammen.

Sammen er vi sterke,
sammen er vi fri.
Kjærlighetens kraft
gir oss livets melodi.

Ingen storm kan skille
det som hjertet har funnet.
Kjærligheten binder oss
til alt vi har vunnet.

Kjærligheten er en stille lykke
som vokser dag for dag.
Den trenger ingen ord,
bare nærhet, bare lag.

Den finnes i et blikk,
i hånden som du gir.
Kjærligheten er alt,
og alt det vi begir.

Når alt er stilnet rundt oss,
og verden hviler ut,
er kjærligheten det som står igjen,
som et hjerte uten slutt.

I mørket, i lyset,
i alt vi måtte gå,
vil kjærligheten alltid vokte
og la oss aldri stå.

Du må ikke sove
mens urett vokser i mørket.
Ditt hjerte skal være våkent,
ditt blikk aldri sløvt.

For det finnes rop i natten,
som bare du kan høre.
Du må ikke sove,
men reise deg og svare.

Du må ikke sove,
for natten skjuler farer.
Stemmer viskes vekk,
men sannheten varer.

Hold øyne åpne,
og hjertet ditt med.
For mens du drømmer,
lider verden i fred.

Du må ikke sove
når andre roper på hjelp.
Ikke vend deg bort,
la ikke samvittigheten sløve.

Se lyset i mørket,
og stå for det rette.
Du må ikke sove,
men bære håpets flette.

Du må ikke sove,
for drømmer kan dø.
Vokt dine tanker
og alt du vil tro.

Vær våken i tiden,
når friheten trues.
Du må ikke sove,
når rettferd fordues.

Du må ikke sove
når urett skjer i det skjulte.
La samvittigheten rope,
la sannheten bli uttalte.

Gå ikke stille forbi,
ikke lukk dine ører.
Du må ikke sove,
men la deg selv berøre.

Du må ikke sove,
nattens varsel lyder svakt.
Det finnes de som gråter
i skjulte mørke tak.

Din stemme trengs nå,
din styrke, din fred.
Du må ikke sove,
men være verdens med.

Du må ikke sove,
når mørket legger seg tett.
Et lite lys kan skinne
og vise deg rett.

Våg å være vaken,
stå i mot fryktens makt.
Du må ikke sove,
men våke hele natt.

Du må ikke sove,
soloppgang venter deg.
Stå opp for dagen,
og gi din stemme vei.

Vær den som sier ifra,
vær den som våkner først.
Du må ikke sove,
men slukke verdens tørst.

Du må ikke sove,
hvis du vil være fri.
Våkenhet er styrke,
og frihet er å si:

Jeg ser, jeg hører,
jeg nekter å gå forbi.
Du må ikke sove,
men kjempe for de små.

Du må ikke sove,
for livet kaller deg.
Hver dag er en gave,
hver handling setter spor.

Vær våken, vær levende,
la rettferd bli din vei.
Du må ikke sove,
men elske, håpe, tro.