Aldri Glemt Dikt

En stille morgen, ingen korpsmusikk,
gatene tomme, et savnet blikk.
Men i hjertene våre, en stille sang,
om frihet som kommer, en vakker dag, engang.

I kisten gjemt, i skapet låst,
ligger flagget, en dyrebar post.
Det vaier ei for verdens syn,
men i sjelens dyp, under himmelens bryn.

Rødt som blodet, hvitt som sne,
blått som havet, vi skal atter se
det danse fritt i sommerbris,
vårt elskede flagg, på Norges vis.

«Mor, hvor er toget med sang og med smil?
Hvor er hurra-ropene, mil etter mil?»
Mor stryker et kinn, med et hjerte sårt,
«I dag, mitt barn, feirer vi på en annen art.»

En binders i jakkeslaget,
et stille, men tydelig tegn.
Vi holder sammen, i sol og regn.
Vår vilje er aldri nedlagt.

Den våren da Grunnloven ble til,
bar løfter om frihet og folkets spill.
I 1940, i mørkets tid,
holdt vi fast ved løftet, i taushet og strid.

For ordene lever, selv om kjetting er lagt,
på landet vårt, med fremmed makt.
Eidsvolls ånd, den kan aldri dø,
den spirer i hjertet som et hellig frø.

En skygge faller over fjord og fjell,
men håpets flamme brenner likevel.
Den er et lys i hver en krok,
et kapittel i historiens bok.

Et nei som runget gjennom landet vårt,
ga styrke til et folk som led så hardt.
For Konge og for Fedreland,
sto vi samlet, kvinne, barn og mann.
På denne dag, vi minnes hans mot,
en urokkelig, kongelig rot.

Naturen våkner, kledd i grønt og prakt,
upåvirket av den nye pakt.
Et fuglekvitter, en solstråle klar,
minner om livet som engang var.
Og i det stille, vi finner trøst,
fra Norges egen, evige røst.

De kan ta vår frihet,
men aldri vår sjel.
Den er norsk, i dag,
i morgen, og hver kveld.

Vi lover våre barn, de små,
at de en dag skal se flagget blått og rødt og hvitt på stang.
Vi lover dem en fremtid fri fra tvang.
Dette er løftet vi gir i dag,
under et taust, men samlet lag.
For hver stille 17. mai,
er et skritt nærmere seierens vei.

«Ja, vi elsker» synges ikke høyt,
men hviskes i hjertet, uforferdet og drøyt.
Hver tone er et opprør, en bønn,
for vårt kjære land, i folkets lønn.

Ikke med våpen,
men med viljens makt.
Ikke med rop,
men med blikkenes pakt.
Slik feirer vi dagen,
i motstandens drakt.

En dag av lengsel, etter fred og frihet.
En lengsel som er risset inn i fjellet, i evighet.
Vi ser mot himlen, venter på et tegn,
at Norge igjen skal bli vårt eget, hellige hegn.

Dette landet er vårt, gitt oss i arv,
hver stein, hver tue, hvert minste skarv.
Ingen fremmed skal eie vår jord,
det er et stille, men hellig ord.

Fra far til sønn, fra mor til datter,
lever arven, gjennom sorg og latter.
17. mai 1940, en prøvelsens stund,
men vår kjærlighet til Norge er sunn og rund.

Ved bordet står en stol så tom,
for en som kjemper, langt herfra.
Vi hever glasset, stille, from,
for deg, og for vårt Norvegia.

I nattens drøm så jeg et tog,
med tusen flagg som vaiet.
En drøm så virkelig, den log ei,
den viste vei, den sa: «Hold ut, vær seig.»
For drømmen om frihet er en sann profeti,
som skal bli virkelighet, når natten er forbi.

Rødt er hjertet som slår for vårt land.
Hvitt er renheten i hvert et sandkorn på strand.
Blått er troheten, et ubrytelig band.
Disse fargene kan ingen ta fra vår hånd.

Venter.
Tiden snegler seg av sted.
Men ventetiden er ikke tom.
Den er fylt av håp,
av tro,
og av en vilje av stål.
Vi venter på dagen.
Vår dag.

En bønn stiger fra et undertrykt folk,
ikke med ord, men som en stille tolk.
Gud signe vårt dyre fedreland,
og led oss ut av mørkets sand.
Gi styrke til å holde ut,
til frihetens time slår, minutt for minutt.

Denne dagen skal aldri bli glemt.
Denne stillheten, dette hjertet som er klemt.
For i minnet om det som var,
finner vi styrken, klar og bar.
Vi glemmer aldri, vi skal bestå,
og se vårt Norge fritt igjen oppstå.