Nordahl Grieg Dikt

Stå opp, unge sinn, i skumringstimen,
med håp og drømmer i hendene.
Bygg broer av ord og handlinger,
la fred gro fra hjertene.

Når mørket truer vår sang,
og frykt vil stenge vår vei,
da løfter vi stemmen, så lang,
med kjærlighet – alltid med deg.

Vi synger for fremtid og fred,
vi kjemper for sannhetens ord.
Ungdommen bærer et løfte med,
om frihet på jord.

Vi vokter håpet, selv i storm,
vi lar oss ikke knele.
Unge drømmer, sterke som norm,
framtiden lar seg ikke dele.

I ungdommens blikk fins stjerner
som speiler en fremtid fri.
La motet ditt aldri slukne,
la drømmen din aldri forbi.

Sammen står vi, ungdom sterke,
vår vilje bøyer ingen jord.
Vi reiser oss mot mørke krefter,
og lar kjærlighet bli vårt ord.

I samhold vokser friheten fram,
et håp vi bærer videre.
For alle som kommer, alle som drar,
er ungdommen fremtids bindeledd.

Når frykten lister seg inn om natten,
og tvilen visker sitt kalde bud,
da husk at ungdommen er flammen
som brenner i hjertets glødende hud.

Må morgendagen skinne klart,
for alle barn og unge.
Må ingen frykt i verden snart
ta håpet fra vår tunge.

La oss vokte troen vår,
og bygge broer sammen.
For ungdommen i dag består
av kjærlighetens flamme.

Du som er ung, du som tør,
bærer et håp vi alle har.
Ingen kan stanse ditt sterke humør,
du lyser for oss – år etter år.

Ungdomsflammen brenner sterkt,
mot urett, mot vold, mot frykt.
Vi vokter vår fremtid, vi holder vakt,
så friheten aldri blir trykt.

Med mot og med vilje vi kjemper,
for rettferd, for glede, for tro.
Vi løfter hverandre, vi demper
de mørkeste tankene jo.

Jeg tror på deg, ungdom, på styrken du har,
på drømmene dine som spirer.
Jeg vet at du bærer en fremtid så klar,
som aldri i mørket forsvinner.

For du er vår håpefulle arv,
du er frihetens unge soldat.
La kjærlighet, mot og din varme
bygge verden ny – dag etter dag.

På 17. mai i krigens år,
da flagget skulle være skjult,
sto nordmenn sammen, tross og vár,
og holdt sin nasjonalfølelse høyt.

Med rødt, hvitt, blått i hjertet brenner,
frihetens flamme aldri dør,
selv når den mørkeste sky henner,
håpet om dagen da vi seirer bor.

I vinduets dunkle skygge
henger flagget foldet inn.
Stillhet i stua, ingen jubel,
men hjertet slår for landet vårt.

En hvisken bak gardiner:
“Vi gir oss aldri, vi står!”
17. mai i 1940 –
frihetens drøm vi bevarer nå.

Ingen barnetog i gatene,
trommene har stilnet.
Men gjennom mørket går vi
med håp i hvert et blikk.
17. mai, vi husker deg
i stillhet, i mot, i tro.

Vi hvisker “Gratulerer med dagen”
bak lukkede dører.
I hjertet vokser motet,
i stillhet samles styrke.
17. mai 1940 –
motstandens første sang.

Flagget vaier ikke ute,
men i hjertene vi bærer det.
Rødt for blodet, hvitt for sannhet,
blått for frihet, aldri glemt.

1940s 17. mai –
vi heiser flagget i oss selv.

Vi feirer i det skjulte,
i blikk, i smil, i håp.
17. mai er ikke borte,
den lever hvor frihet gror.
Under okkupasjonens skygge
står folket sammen, stolt og tro.

Små hender klamrer flagget,
tør ikke vifte det høyt.
Men i barnas øyne skinner
et Norge fritt og stolt.
17. mai 1940 –
drømmen lever bak fryktens port.

Vi lover hverandre i stillhet
å aldri glemme vår dag.
Når freden igjen kan feires,
skal flagget vaie med brag.

17. mai 1940 –
et løfte om frihetens drag.

Vi roper ikke “hurra” i år,
men samholdet vokser i skjul.
17. mai – et stille svar
på okkupantens jul.
Vår styrke er taus, men stor,
vi venter på frihetens spor.

17. mai 1940 –
ingen rop, ingen parade.
Men i hvert norsk hjerte
lever håpet om frihet.

Bak mørke skyer venter
en ny vår, et fritt land.
Vi bærer dagen med ære
til solen igjen står opp.

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid.

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

De løp for livet, unge menn,
på støvete grus og motvinden.
Mot målet, mot friheten igjen,
med håp og styrke i sinnet.

En kamp, en flukt, et siste løp,
for det som landet bærer.
I historien står deres røp,
et mot vi aldri glemmer.

Under stjerner, under sky,
synger vi om frihet.
Fra fjord til fjell, vårt svar er ny,
mot mørke står vi sammen.

I hjertene lever sangen,
for landet vi har kjær.
Nordahl Griegs ord, vi bærer dem,
som flammer i vår vær.

Søk fred i stormens mørke,
la håpet aldri dø.
Med Nordahl Griegs ord i ørke,
vi bygger bro på ny.

For selv i motgangs timer,
skal kjærlighet råde.
Fredens kraft forener,
selv der sorg vil råde.

Ungdommen står på barrikadene,
med håp i blikk og drøm i hjertet.
De kjemper for rettferd, mot hatet,
og vokter fremtidens verdier.

Med Nordahl Griegs ord bak pannen,
vet de at kampen aldri er forgjeves.

Flagget vaier stolt i vinden,
minner oss om frihetens kall.
I Nordahl Griegs klare sinnen,
står folket sammen – alle og alle.

Rødt, hvitt og blått forener oss,
i kamp for fredens sak.
Diktets kraft er aldri tapt,
så lenge vi husker vår makt.

Motet lever i enkle ord,
i handling, i tro, i vilje.
Når mørket faller, står vi samlet,
og våger å lyse for andre.

Nordahl Griegs dikt minner oss:
frihetens kamp er aldri tapt.

Stormen raser over landet,
men vi viker ikke bort.
I Nordahl Griegs levende stemme,
roper vi på rett og stort.

Gjennom vindens ville krefter,
bærer vi håpets ild.
Stormen stilner – men vi står igjen,
med troen på fredens spill.

Norge, mitt land i vinter og vår,
din frihet er alt vi har.
Med Nordahl Griegs ånd i våre år,
kjemper vi for det som var.

Med fjell og fjord i minne,
er diktene håpets glans.
I mot og i tro vi finner
Nordahl Griegs frihetskrans.

Det lyser fra nord, fra diktets makt,
et håp om en bedre jord.
Nordahl Griegs stemme, så sterk og takt,
gir styrke til gamle og ung.

Vi bærer hans ord som bannere,
mot urett, for fred, for frihet.
Mest kjente dikt – evige bannere,
i Norges stolte enhet.

En ild i mørket vokter vi,
et håp som aldri dør.
Friheten brenner dypt i oss,
så lenge vi står, så lenge vi tør.

Vi synger for friheten, vår største skatt,
gjennom regn, gjennom sorg og savn.
Med Nordahl Griegs ord, så sterkt og bratt,
løfter vi stemmen for vårt land.

Frihetens sang skal aldri dø,
den lever i oss, i alt vi gjør.

Vi går mot solen, frihet i blikk,
med troen på morgendagen.
Ingen lenker kan holde oss fast,
vår frihet er sterkere enn frykten.

Da lenkene brast en dag i mai,
lød gleden fra fjell til strand.
Frihetens time var endelig vår,
og landet fikk livet igjen.

Vi minnes de modige, deres mot og tro,
frihetens pris betalt i blod.

Friheten – vår rett, vår arv,
den tåler storm og strid.
Med Nordahl Griegs stemme klar,
vi kjemper for menneskeverd.

Ingen tyrann kan ta vårt håp,
frihetens kraft er vår.

Et fritt land er vårt løfte,
til barn og til barnebarn.
Med ord og gjerning vokter vi
frihetens hellige garn.

Vi lar oss ikke kue,
for friheten er alt vi har.

Friheten kom med tårer,
med tap, med blod og savn.
Men se – i dag den blomstrer
i hver en bygd, i hvert et navn.
Vi takker de som ga alt,
så vi kunne leve fritt.

Under stjernene, under himmel blå,
drømmer vi om frihetens fred.
Med Nordahl Griegs ord står vi nå,
og lar ikke mørket bli vårt sted.

Vi ble aldri slaver,
for friheten var vårt mål.
Med Griegs ord i hjertet,
var motet alltid vår tolk.
Aldri mer lenker, aldri mer frykt,
friheten lever, evig og trygt.

Vi er frihetens barn, vi vokter
alt det som er vår arv.
Nordahl Griegs ord vi tolker
til handling, til håp, til sang.

Vi bærer friheten videre,
for dem som kommer etter oss.

Krigen kaster mørke over land,
knuser fred og vennskap.
Under stjerner som skjuler seg,
venter vi på dagers håp.

Morgengry over skyttergrav,
frost på soldatens kinn.
Håpet skjuler seg bak stål og krav,
men drømmen lever i hjertets sinn.

En dag, når kulene stilner,
skal sangen om fred bli sann.

I krigens støy og torden
drømmer vi om fred.
Om dager uten bomber,
der kjærlighet ledes av led.

Nordahl Grieg hvisker i vinden:
“Aldri mer skal krigen vinne.”

År forsvant i krigens gap,
unge liv ble stjålet.
En nasjon gråter, minner tap,
men håpet må aldri bli målet.

For i sorgens skygge spirer
en fremtid vi aldri gir opp.

Motstand vokser i mørke netter,
når uretten hersker i land.
Nordahl Griegs ord gir styrke,
til å kjempe med bly og med sand.

For friheten lever i hjertet,
selv når alt ser håpløst ut.

Foran ruiner, aske og støv,
står vi tause og ser.
Krigen tok mer enn vi trodde,
men aldri vår vilje og ære.
I Griegs ånd lover vi:
Aldri mer skal dette skje.

Barneøyne ser mot horisonten,
hvor krigen river i stykker alt.
Men i lek og latter lever
en fremtid vi aldri vil gi fra oss.
Nordahl Grieg gir håp i mørket,
med dikt om fred for små.

Gamle bilder, falmet av tid,
minner oss om krigens sår.
Men også om mot og håp,
der friheten stiger i år.
Nordahl Grieg skrev om tap og savn,
men også om seirende vår.

En siste bønn i krigens natt:
La freden vende hjem.
La barna leke, la livet gro,
la håpet blomstre igjen.
I Griegs ånd ber vi alle,
om en fremtid uten krig.

De som falt i krigens navn,
skal aldri glemmes bort.
I Griegs dikt lever minnene
om mot, om tårer, om stort.

Vi takker med ord og med handling,
for friheten de ga oss i pant.