Dikt Krig

Krigen roper, mørket faller,
byen sover, hjertet kaller.
Fred er drømmen, skyggen venter,
i håp vi samler ødelagte hender.

Når kanonen stilner,
og vinden blåser mild,
vokser blomster mellom ruinene
hvor barn igjen kan le.

Fred er ikke bare fravær av krig,
men et løfte mellom oss,
om aldri å glemme,
hvor høyt vi elsket fredens ro.

I én verden gråter barn i mørket,
i en annen danser de i regnet.
Krig og fred, side om side,
vi drømmer om broen vi kan bygge.

Krigen river sår i sjelen,
arr som aldri helt vil gro.
Fred er salve, drøm og bønn
om et hjerte som kan tro.

Hver dag i skyggene av strid,
vokser et frø av håp i det stille.
Fredens vind risler forsiktig,
bringer løfter om nye tider til.

Vi leser om krig i bøkene,
men føler fred i stillheten.
Mellom linjene lever drømmen
om en fremtid uten frykten.

Kjære Gud, la dagen gry,
la våpnene tie stille.
La mødre møte sine barn,
og fedre vende hjem.
Gi oss styrke til å håpe,
og mot til å tilgi.

Når krigen er over,
og stillheten råder,
vokser håpet blant ruiner.
Vi bygger nytt, vi planter trær,
vi tror på fredens makt.

I ruiner leker barn,
de synger nye sanger.
Krigen stjal deres smil,
men freden gir dem liv.
Se dem løpe, høre dem le,
fremtiden formes i deres hender.

Vi synger for freden som spirer
i hjertet til alle som lengter.
En sang for dem som mistet alt,
og for solen som sakte brenner
gjennom tåken, inn i en ny dag.
La våre stemmer bære håpet,
la sangen aldri dø.
For i fredens navn er vi ett.

Gjennom natten, stille skritt,
skyggene danser langs veien.
Hjemmet bak, frykten foran,
krigen jager oss mot det ukjente.

Alt vi eide, pakket i en sekk,
minner, håp og sår.
Vi vandret under fremmede stjerner,
med tårer som skjulte vår sorg.

Bak oss ruiner, foran oss tvil.
Veien er lang, hjertet er tungt.
Vi bærer et land i sjelen,
men må finne et nytt hjem.

På grensen står vi, uten svar.
Hvem åpner døren til fred?
Hvem ser oss, hvem bryr seg?
Vi venter, og håpet lever.

Små føtter løper over stein og jord,
øynene søker trygghet.
Krigen kjenner ingen alder,
men barna bærer håpet videre.

Vi forlater alt vi kjente,
røttene slitt av krigens hånd.
Nå gror vi i fremmed jord,
og lengter etter et sted å høre til.

Bølgene slår mot båten,
mørket skjuler land.
Vi drømmer om en trygg havn,
et sted der ingen våpen venter.

Flyktningen bærer solskinn i blikket,
selv når regnet aldri vil ta slutt.
For håpet om fred og frihet,
er sterkere enn all verdens ondskap.

Vi mistet hus, vi mistet land,
men fant hverandre på veien.
I fellesskap vokser styrken,
når alt annet er borte.

Når vinteren slipper taket,
og snøen smelter bort,
spirer nytt liv selv hos den fremmede.
På flukt finner vi styrke i hverandre,
og våren blir vår felles drøm om fred.

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm —
vi deg til strid!

Kanske du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Ikke for ære, gull eller makt —
men for frihetens sak.
Nordahl skrev om kampens natt
og folkets smertelige tap.
I skyggen av bomber og ild
vokste håp i sultne sinn,
og ord ble våpen, tross alt,
i dikterens krig mot vinden.

Grieg skrev for de som falt
og de som sto igjen.
Håpet løftes — en stjerne tent
i mørkets tunge len.
Krigen krever, men dikteren gir
oss tro på en ny dag,
og evig vil hans ord bestå,
i kjærligheten til vårt land.

Mens mørket lå over landet,
løftet Grieg sin penn.
Hans ord ga styrke og mot
til kvinner og menn.
I dikt ble motstand født,
i håp ble fremtid sett,
hans stemme bar gjennom natten,
og lyset var aldri helt borte.

Friheten var ikke gratis,
det visste Grieg så vel.
I dikt og sanger lød hans ord
som trøst i en frossen kveld.
For de som mistet alt,
for de som aldri kom hjem,
skrev han en sang om styrke
og om menneskets rett til fred.

I krigens tid, med Europa i brann,
skrev Grieg for menneskets verd.
Mot tyrannens kalde hånd
lød hans dikt som fakkel og skjold.
Ingen soldat, men soldat likevel,
med ord som aldri lot seg stanse.

Motstand i mørke netter,
motstand i savn og sorg.
Grieg løftet stemmen for de svake,
og lot aldri håpet dø.
For folket, for fremtiden —
hans ord var skjold i krigen.

Grieg ropte varsel over land og by,
om faren som truet vårt frie liv.
Hans penn var sterkere enn sverdet,
hans ord et ekko i vår tid.
Han skrev for de levende,
og for de som aldri kom hjem.

Grieg skrev for de falne,
som hvilte i ukjent jord.
Et dikt, en bønn, et minne —
om fred som aldri dør.
I ord ga han dem evig liv,
i hjertene blomstrer håpet.

Han lovet å skrive for livet,
å kjempe med penn og med ord.
Grieg så krigens mørke,
men diktet om håp på vår jord.
Hans løfte er fortsatt levende,
i hver strofe, i hvert norsk sinn.

Natta fell over landet,
skot i det fjerne.
Hjarta bankar tungt,
draumar rivnar i mørket,
og håpet svinn i vind.

I ruinar syng barnestemmer,
mjukt mellom stein og støv.
Krigen har teke leiken,
men ikkje draumen om fred.

Morgonen vaknar i brann,
skrik frå øydelagde gater.
Eit folk flyktar frå sine hus,
ber von om betre dagar.

Motstand gror i mørket,
von spira i skjul.
Eit folk reiser seg frå aska,
og syng for fred i morgonljos.

Skyggen av krigen
fell over åkeren.
Liv som var grøne,
vert grå av sorg.
Men i molda spirer nytt mot.

Me sprang gjennom skogen,
redde for lyden bak oss.
Ingen visste kor vegen bar,
berre håpet dreiv oss fram
mot ein stad utan skytevåpen.

I mellom ruinane
finn me eit smil.
Håpet lever, sjølv om
alt anna er tapt.
Fred spirer der motet bur.

Under stjernehimmel
fell tårer i graset.
Ei stille bønn om fred
stig frå hjarta
i lyset frå ein ny dag.

Etter at bombene har stilna,
spirer røter i jord.
Me plantar tre for framtida,
og let håpet veksa i fred.

Når siste skotet har stilna,
og vinden tek med seg aske,
står me att i stilla
og lyttar til minnet
om det som aldri må skje igjen.

Morgengryet mørkna over fjord og fjell,
fremmede støvler tråkket Norges jord.
Et rop om frihet steg fra nord til sør,
da landet reiste seg i motstandens navn.

I mørke skoger, bak blendede vinduer,
vokste håpet i hemmelige ord.
Sabotasje, mot, stillhetens sang—
nordmenn sto sammen, dag etter dag.

Barnehjerter fryser i mørket,
tause spørsmål uten svar.
Men leken lever i kjelleren,
og barnetegninger lyser mot vår.

Lydløse netter, tunge skritt,
Norges gull og sølv gjemt i mørket.
Mot i brystet, frykt i blod—
en nasjon holdt pusten i tro og nød.

Hverdagen er grå og taus,
flagget skjult bak gardin.
Men i hjerter vokser frihet,
og motet viskes aldri ut.

I nord brenner hus og skoger,
folk flykter mot ukjent sted.
Men motet lever bak frost og ild,
og lyset over vidda gir ny fred.

Fra London kom stemmer om håp,
koder i natten, mot i det skjulte.
Nyheter bar drømmer om frihet,
og styrke til de som aldri ga opp.

Mødre bar familien gjennom mangel og savn,
lagde varme av lite, ga trøst i mørket.
Der våpen tier og menn er borte,
vokser styrke fra mors hender i krigen.

Gater fylt av flagg og smil,
tårer blandet med glede.
Norge reiste seg i solskinn,
og sangen om frihet lød over landet.

Krigen i Norge er minnet i stein,
i navn på gater og torg.
Vi bærer historien i hjertet,
og lover å vokte freden for dem som aldri kom hjem.