Dikt Om Naturen

Høye tinder mot himmel blå,
stillheten taler, vinden slår.
Mektig og ren står fjellet der,
vokter landet, år etter år.

Elven renner, liv gir den,
speiler sky og furuvenn.
Dyp og klar, et evig bånd,
binder dal til fjell og land.

Grønt og lilla danser nattens bånd,
nordlys svever over frosset land.
Magisk teppe, himmelsk prakt,
gir håp i vinterens mørke drakt.

Morgensol kysser dugget gress,
små blomster våkner, fugler ser.
Landet puster, mild og lett,
naturen våkner, dagen er rett.

Dyp i skogen, mose myk,
skjuler liv i hvert et rykk.
Elg og rev, en lur kråke,
alle finner ro og åke.

Dråper danser over jord,
vekker spirer, gir oss ord.
Vårens regn, naturens spill,
fyller dal og skog med ild.

Bølger slår mot stein og strand,
saltsprøyt tegner på mitt land.
Havets pust, det evig blå,
frihet roper, la oss gå.

En stille sommerfugl lander
på villblomst i solskinnet.
Vinger maler farger i vinden,
fri i naturens hjerte.

Snøen faller, verden demper,
trærne står i hvite kapper.
Isen glitrer under sol,
vinterlandet, kaldt og stolt.

Alt jeg er, er vevd av skog og vann.
Barndoms minner, lyng og gran.
Fjordens speil, fjellets fred,
norsk natur, mitt sanne sted.

Her kan jeg hvile, her kan jeg se
skjønnheten i alt som er ekte og fri.
Fra myr til fjell, fra hav til li,
dette landet bor i meg.

Jeg går mot fjellet, stien bratt,
hvert steg i stillhet, pusten matt.
Over lyng og under gran,
et eventyr for liten og stor mann.

Når solen faller bak høye fjell
og skygger vokser i dal og hell,
da synger naturen en gammel sang
om styrke, frihet, liv og klang.

På fjellets topp
ser jeg alt,
verden åpen,
hjertet stolt.

Fjellets vidder, åpne, vide,
reinsdyr løper, ørnen glir.
Her bor ro og evig tide,
hvor mennesket ofte tier.

Bekken strømmer, frisk og klar,
danser ned fra stein til stein.
Fjell og natur er alltid nær,
i bekkens sang og solens skinn.

Tåken ligger lav mot fjell,
skjuler alt i grått og hvitt.
Dagen våkner, still og sjelden,
et magisk slør av tid og skrift.

Røde blader, gule trær,
fjellets fot i gyldent vær.
Naturens kunst i høstens prakt,
maler fjellet med sin makt.

Fjellene gjemmer på gamle sagn,
om troll og helter, dype vann.
I stein og skygge, tidens gang,
naturen hviler uten stans.

Vindens kraft og regnets spill,
fjellene står, tross alt, så still.
Naturen raser, fjellet ler,
evig ro selv når det skjer.

Mellom tinder og svarte stein
vokser drømmer om fred og ro.
Fjellets pust mot åpen himmel,
gir sjelen styrke, gir hjertet tro.

Naturen hvisker i vindens hast,
deler hemmeligheter med den som går.
Her i fjell og villmarkens prakt
finner jeg hjemmet mitt, år etter år.

Morgenlyset sprer sitt gull,
over enger, åser, fjell.
Naturens lerret, evig full,
av farger, håp og sjel.

Mil på mil med åpen vidde,
lyng og mose, fjell i rygg.
Stillhet lar tankene glide,
i landskapet finner jeg ly.

Dype vann speiler fjell og sky,
fjordens ro gir sjelen ly.
En verden skjult i stille blå,
der drømmer lever, år for år.

Bølger møter klippebratt,
hav og fjell i evig natt.
Landskapet skaper livets sang,
naturens kraft, så stor og lang.

Gresset bøyer seg for vind,
bekker synger, trær står pynt.
Alt i naturens store rom,
lever, ånder, skaper drømmesum.

Små hus i dalen, enger grønn,
fjell i bakgrunn, himmel skjønn.
Mennesker lever i landskapets favn,
et rolig liv, i naturens navn.

Vinteren tegner landskapet hvitt,
våren gir alt nytt liv.
Sommeren blomstrer så rikt,
høsten maler med gull og driv.

Solen glitrer over ås og li,
kaster skygger, skaper harmoni.
Landskapet endres med dagens gang,
et levende bilde, en evig sang.

Skogen reiser seg mot fjellets fot,
stillhet råder, alt er godt.
Landskapets møte, vilt og fritt,
gir hjertet fred, gir sjelen sitt.

Fra fjelltopp til havets rand,
landskapet folder seg, bredt og sant.
En evig reise gjennom tid og rom,
hvor alt er mulig, alt blir drøm.

Jeg står og ser på naturens prakt,
takknemlig for hvert et vakkert landskap.
Hver dal, hver slette, hver eneste li,
gir livet mening, gir sjelen fri.

En liten hånd i sommergress,
fanger en venn, så lett og blid.
Sommerfuglen flyr av sted,
barna ler, og alt er fred.

Små sko tråkker på våtmark,
en frosk hopper, barna ler.
«Kan jeg få deg med hjem i dag?»
Men frosken vil ut – og det er greit.

Under gran og høye trær,
hvisker vinden eventyr.
Barna lytter, kanskje ser
de en nisse, kanskje dyr!

Regnet kom og laget små sjøer,
barna hopper, alt blir vått.
Gummistøvler spruter glede,
latteren ruller dag og natt.

Løvetann i små barnehender,
ønskesprett i sommervind.
Barna blåser frø av glede,
håper alle ønsker gror.

Tidlig morgen, fuglene synger,
barna våkner, smiler stort.
Hører på naturens eventyr,
dagen begynner, alt er gjort.

Snøfnugg danser ned på jord,
barna fanger, bygger spor.
Snømann vokser, smil og sang,
vinterglede, dagen lang.

Høsten kommer, bladene faller,
barna løper, blåser og ler.
Fargerik virvel, naturen kaller,
barneglede, høst er her.

En liten marihøne klatrer,
barna smiler, venter spent.
«Fly, fly, lille venn,»
ønsker lykke, håp og eventyr igjen.

I skog og eng, på fjell og li,
barna leker, fri og fri.
Naturen smiler, verden stor,
små og store eventyr gror.

Under himmel, over jord,
barnet vet: Naturen bor
i latter, lek og venners hånd
– et paradis i Norges land.

Og under sneen spirer liv,
en drøm i hvite skoger.
Vårvinden synger mild og ivrig
om alt som snart skal gro og gro igjen.

Langs fjell og foss, hvor vinden går,
hører du strengene vibrere.
Naturen spiller sin gamle sang,
i dal og li, i hjertet nær.

Det syng i furuskogen,
en tone fra jordens rot.
Jeg legger øret mot mosen,
og hører naturens fot.

Eg stig mot høgde, mot blånande tind,
kjensla av fridom i kvar ein vind.
Alt eg ser, alt eg er,
vert samla i fjellets eventyr.

Blå dyp og grønne bredder,
fjorden speiler himmelens fred.
Her finner tankene ro,
og hjertet et hjem.

Jeg ser på naturen, på alt som gror,
jeg undrer meg på hvor jeg bor.
Er jeg en gjest eller hjemme her,
blant trær og blomster, jord og vær?

Nordlyset danser på vinterhimmel,
grønt og rødt mot mørkets rand.
Vi står i stillhet, kjenner timen,
og lar oss fylle av undrings land.

Dype skoger, grønne lunger,
fuglesang i morgenstund.
Her er livet rikt og ungt,
her er jorden evig sunn.

Det gror i jordens mørke rom,
en rot, et frø, et håp.
Naturen venter, naturen vet,
at alt skal vokse, alt skal skje.

Fjell og fjord, skog og hav,
alt er vevd i livets navn.
Kjente dikt, gamle ord,
naturen lever, naturen bor
i hjertet vårt for alltid.

Snøen smelter, bekker strømmer,
i lund og li en sang oppstår.
Blomster titter, solen gløder,
Wergelands ånd i våren rår.

Under nordens lyse himmel
hviler enger, sover vann.
Vinden hvisker milde rim,
i Wergelands poetiske land.

Tidlig morgen våkner lunden
av fuglesang og solens spill.
Wergelands penn maler under,
naturen lever, øm og snill.

En blomst i grøftekanten står,
løfter hodet mot solens smil.
Wergeland så dens vakre vår,
og skrev sitt dikt i mild profil.

Regndråper faller på mark og jord,
vasker støvet, gir nytt mot.
Wergeland fant glede i alt,
selv i regnets gråe rot.

Høye fjell i blålig dis,
friheten bor i tindens krans.
Henrik skrev om Norges pris,
i naturens stolte dans.

Elven slynger seg i dalen,
synger toner av fri natur.
Wergeland skrev om livets malen,
i vannets evige eventyr.

Solen stiger over åsen,
duggen glitrer, alt er nytt.
Wergelands ord i dagens låsen,
åpner naturens eventyrlyst.

En furu står på bergets kant,
bøyer seg for storm og vind.
Men Wergelands blikk gir trøst og pant,
til alt som kjemper – stor og liten.

Naturen er min beste venn,
gir håp og trøst i livets løp.
Wergeland fant sin glede igjen,
i eng, i fjell, i blomsters drøm.

La oss elske mark og skog,
som Henrik gjorde i sin tid.
For naturen gir oss styrke nok,
til livets kamp og hjertets strid.

Stille fjell,
evig ro.
Høyt mot himmel,
alltid tro.

Dråper faller.
Jorden smiler.
Livet gror.

Ny dag gryr.
Fuglesang.
Alt begynner.

Blå bølger.
Evig pust.
Frihet bor her.

Gran og furu.
Skjult liv.
Stillhet stor.

Liten blomst.
Stille kraft.
Skjønnhet vokser.

Hvitt teppe.
Alt blir nytt.
Kulde, ro.

Knopper spretter.
Lys og håp.
Alt våkner.

Leker i tretopp.
Bærer frø.
Uten mål.

Lys i mørket.
Stilte netter.
Naturens ro.