17. Mai Dikt
En samling av norske dikt til Grunnlovsdagen – feiring av frihet, demokrati og nasjonens stolthet
17. Mai 1940 Dikt
På 17. mai i skyggen av krig,
tause gater, frosne blikk.
Men inne bak mørke gardiner,
ble håpet tent som lys i flammer.
Flagget ble gjemt i bibelens perm,
barn lærte sanger i hviskende stemmer.
Mødre sydde drømmer i rødt, hvitt og blått,
mens fedre holdt motet i fangehull smått.
Ingen parader, men styrke i sjelen.
Ingen taler, men tanker som helen.
Denne dagen, frarøvet av fiendens hånd,
ble likevel vår – vårt hjertes bånd.
Flagg i mørketid
håp bak lukkede dører
landet står oppreist
Et tog av minner vandrer,
gjennom skogen av sorg og savn.
17. mai var ikke borte,
bare dypt gjemt i hjertets navn.
Det var en gutt på sju,
som spurte sin mor i mai:
«Hvorfor vifter vi ikke flagg, mamma?»
Hun svarte med tårer i vei.
«Fordi noen har tatt det fra oss, min skatt,
men flagget er her, inni vår natt.
Det vaier i hjertet ditt, i ditt smil,
i sangen vi hvisker – så stilt og stilt.»
Og han nikket, og han forsto,
at frihet lever selv i ro.
De gikk hånd i hånd, uten å rope,
men tankene deres løftet en trope.
En rød sløyfe
sydd i hemmelighet
blir et rop i stillheten
Bak låste dører og lukket munn,
lever 17. mai i en stille stund.
Ingen fløyter, ingen rop,
men hjertet banker i håpets tro.
Kvelden før 17. mai 1940,
en kvinne tenner et lys.
Ikke for fest, men for mot.
Hun husker barndommens leker,
de syngende gatene.
Nå – bare skygger i vinduene.
Men lyset flakker ikke.
Det står støtt i mørket,
som landet, som folket, som håpet.
De tok flagget.
De fikk aldri friheten.
17. mai ble hvisket, ikke ropt.
Et blikk mellom naboer var nok.
Et nik, et smil, et minne,
en nasjon i mot – i stillhetens klok.
Og selv da støvlene trampet,
og røyk steg fra brente hjem,
sto vi – usynlige, men samlet,
med røtter dypere enn dem.
Vi sang ikke høyt i gatene,
men i sjelen, i stillheten, i savn.
17. mai 1940 – en dag uten sol,
men med lys tent i hele vårt land.
17. Mai Dikt Med Rim
Nasjonaldagen gryr med sang og smil,
barn i tog fra bygd og by i fil.
Flagget vaier i vinden så stolt,
i rødt og hvitt og blått, så voldt.
Konger og dronninger i hjertets sal,
vår frihet feires i hvert et lokal.
Ingen krig, kun glede og rop,
i mai står håpet alltid opp.
Rødt og hvitt og blått i flor,
vinker stolt fra gård og tor.
Barnelatter fyller sted,
17. mai – vår frie fred.
Sløyfer, flagg og lyse klær,
glede høres her og der.
Norge jubler høyt i dag,
for landet vårt og alt vi har.
Hurra for deg og landet ditt,
med kjærlighet og frihetsblikk!
17. mai, du stolte dag,
du bringer glede, du gjør meg glad.
Fra fjord til fjell, fra sør til nord,
vi synger sammen i samlet kor.
Barnetoget ruller frem,
med flagg i hånd og venners klem.
Is og brus og latter fin,
i frihetens solskinns skinn.
Morgensol på bunadskledd jord,
vår nasjon i glede og ord.
En gammel mann på torgets trapp,
synger høyt med stolt etapp.
Et flagg i hånd, et smil på munn,
på denne dagen går vi i grunn.
Vi roper høyt med sang i bryst,
på denne dagen har vi lyst.
Til å feire det vi vant,
en nasjon med frihetspant.
Hver fane løftes, hvert tog går,
vi minnes alt vi lever for.
For fellesskap og kjærlighet,
vi jubler uten noen splitt.
Pølser, is og barnetog,
glade fjes i lang parlog.
17. mai er barnas dag,
full av glede, dans og slag!
Flagget vaier, vinden blåser,
rundt oss barn og gamle gåser.
Sang i gater, rop og smil,
17. mai er folkets fil.
17. Mai Dikt Barn
Flagget vaier høyt og blått,
vi roper hurra så det blir smått!
Lille Ola tok på seg dress,
han ville være fin og presis.
Med flagget i hånd og is i blikk,
gikk han i toget – og smilte kjekt.
Han så sin venn med sløyfe på hatt,
de vinket og lo og gikk i takt.
Så kom en pølse – så en brus!
17. mai er som et eventyrhus!
Hurra, hurra, for Norge vårt,
vi feirer dagen med alt vi har gjort.
Vi spiser is og går i tog,
og vinker stolt på hver en bro.
Pølse, is og flagg i hånd,
vi løper rundt i 17. mai-land!
I barnetoget går vi nå,
med flagg og glede så du må forstå:
Denne dagen er vår beste stund,
med latter, glede og sol i grunn.
Vi synger sanger, vi går i kø,
vi vinker til folk vi kanskje ikke mø’.
Vi hopper, vi løper, vi ler og ler,
for 17. mai, den elsker vi mer!
Mamma sier: stå pent i rekka!
Pappa sier: ikke vekk de som mekka!
Men vi bare smiler og vifter i vei,
for denne dagen er bare for meg!
Is på pinne, smil og sol,
barnetoget ruller i mål!
Flagget vårt er rødt og blått,
hvitt som snø og veldig flott!
Vi bærer det med glede nå,
på denne dagen – hurra, hurra!
Bunad fin og sko som klemmer,
men jeg smiler – jeg jo stemmer!
17. mai er full av liv,
jeg løper, jubler – superaktiv!
Det var en jente som het Mari,
hun våknet tidlig og var så klar i.
Bunaden lå klar på stolen ved seng,
i dag var dagen – hun skulle i sving!
Hun spiste frokost med pølse og saft,
vinket til katten og danset med kraft.
I toget hun sang og lo så søtt,
hun sa: «17. mai er det beste jeg vet!»
17. Mai Tale Dikt
Kjære alle sammen,
I dag står vi samlet i glede og stolthet.
Vi feirer vår frihet, vårt fellesskap,
og de verdiene som binder oss sammen:
likeverd, respekt og kjærlighet for landet vårt.
Vi løfter flagget ikke bare med hånden,
men med hjertet.
For 17. mai er ikke bare en dag,
det er en påminnelse om hvem vi er,
og hva vi står for.
Gratulerer med dagen, Norge.
La oss huske,
at friheten vi har,
kom ikke av seg selv.
Den ble kjempet frem,
av kvinner og menn,
som trodde på rettferdighet.
17. mai minner oss om dette – hvert år.
Et land av fjell og fjorder,
et folk med styrke i røtter.
Vi feirer ikke bare dagen,
vi feirer oss selv.
Først kom vinteren, tung og kald.
Så kom våren, med håp og farger.
Og så kom denne dagen:
17. mai.
En dag for barn, for eldre, for alle.
En dag for bunad, flagg og fellesskap.
Men mest av alt – en dag for Norge.
La oss bære den med ære,
og dele den med glede.
Vi står her i dag,
som frie mennesker,
i et land bygget på demokrati.
Det er verdt å feire.
Det er verdt å huske.
Gratulerer med dagen.
Vi er Norge.
Vi er frihet.
Vi er fellesskap.
Vi er 17. mai.
Hver mai bringer solen med seg,
og minner oss på hvem vi er.
Ikke bare et land,
men et folk.
Et folk som tror på håp,
på styrke i samhold,
på frihet som aldri forlates.
Så la oss feire,
med varme i blikket,
og tro i stemmen.
I dag er vi ett.
Fra nord til sør,
fra øst til vest.
Vi snakker ulike dialekter,
men synger samme sang.
For vi er Norge – sammen.
La oss gå frem,
ikke bare i tog,
men i tankene våre,
mot et bedre Norge.
Se deg rundt.
Barn som ler.
Flagg som vaier.
Folk som samles i kjærlighet.
Dette er 17. mai.
Dette er Norge.
Og vi skal aldri ta det for gitt.
Gratulerer med dagen, alle sammen.
17. Mai Dikt Henrik Wergeland
Sjå blomane, sjå flagget blafre,
det er som landet sjølv vil danse.
I barnet sitt smil skin fridomens kraft,
og Noreg vaknar med vårens glanse.
Lat oss prise vårt frie land,
med ord som stig frå hjarte og hand.
Henrik såg det – vårt håp og trå,
i barnets song, i vårens blå.
Barnet syng, flagget vaier,
Wergeland sitt ånd oss feirar.
Du såg det fyrst, Henrik, du såg,
kor viktig dagen var, kor høg.
Du bar eit håp, du bar eit ord,
som bløma fram i fedrelandets jord.
Du elska barn, du elska fred,
du gav oss draumen me lever med.
No står me her, i fargerik mai,
og takkar deg – for fridomens lei.
Henrik, du vandra gatelangs,
med penn og draum i fridoms sang.
Du såg i barnet frøet spir’,
til Noregs framtid, klar og lir.
Eit dikt for fridom,
eit dikt for fred –
Wergeland si røyst
er aldri ned.
Under himmelens blå og vårens sus,
gjekk Wergeland med penn i hus.
Han såg eit land der alle fekk rom,
der barn og bønder fekk si blom.
Han talte for det som ingen såg,
han kjempet, drøymde, og aldri låg.
No kling hans ånd i 17. mai,
som morgonljos over heile lei.
Han skreiv for dei som ikkje skreiv,
han ropte høgt for dei som tagde.
Henrik bar oss ut av mørket,
inn i ljos og fred og glede.
Wergeland sitt namn me ber,
som frø i jorda – det veks her.
17. mai er ikkje tomt,
det er hans draum – og vårt svar på dom.
Henrik Wergeland – vår første son,
du såg eit land i håpets ton’.
Du bar fridom som ei ljosande fane,
og reiste Noreg frå gamal vane.
Me feirar 17. mai med takk,
for alt du sa, for kvar ein sak.
Du levde kort, men verka stort –
og landet vårt vart frihetsport.
17. Mai Dikt Nynorsk
Flagget vaier, raudt og blått,
vi ropar høgt med fridoms trått!
17. mai, vår stolte dag,
der alle samlast i felles lag.
Frå fjell til fjord, frå bygd til by,
syng vi om landet, fritt og ny.
Barnetoget marsjerer fram,
med smil og latter, hand i hand.
Is og pølse, fløyter høgt,
noregssongen blir aldri trøytt.
For landet vårt er vakkert, fritt,
og me ber det i hjarta vårt dit.
Så løft flagget, syng med røyst,
for dette landet er vår største løyst.
I blått og kvitt og raude band,
står vi samla, hand i hand.
17. mai med hjartebank,
eit folk som syng i sol og klang.
Flagg i vinden høgt,
barn syng i vårsola varm,
17. mai fri.
Ein gong stod me tause,
under mørke skyer.
Men hjarta vårt brann,
for det landet me trur på.
17. mai kom stille fyrst,
utan rop og utan tog.
Men voni levde vidare,
i kvart einaste blodslåg.
No ropar vi igjen,
frie, sterke, stolte.
Landet vårt vart aldri tapt,
berre gøymt – og no er det vårt.
Høyr, no kjem dei små i rad,
med fløyter, flagg og latter glad.
17. mai, ei dag for fred,
ei hylling til det me har kjært.
Landet vårt.
Folket vårt.
Fridomen vår.
17. mai.
Det er meir enn tog og is,
det er draumar, håp og vis.
Det er kjærleik til vårt land,
skapt av sterke, gode hand.
Eg har bunad, eg har flagg,
eg seier «hurra!» og gjer eit sprang.
17. mai er best i verda,
eg smilar breitt med heile ferda.
La oss minnast kvar me kom frå,
og sjå fram mot kvar me skal.
I dette landet, med regn og sol,
står me saman, heil og heil.
17. mai er meir enn ein dag,
det er ei sjel, ein stolt arv.
Så syng med, løft blikket mot sky,
og sei: «Dette landet – det er dy!»
Kjente 17. Mai Dikt
I dag står flagget mot himmel blå,
med minne om dei som måtte gå.
Dei bar vårt håp i mørkets tid,
så me kan synge i fred og strid.
Slik vaier det stolte flagget vårt,
i sol, i regn, i nord og sør.
Det er symbolet på alt vi trur,
på fridom, fred og ærefull jord.
Fridom kostar, men gjev meining.
17. mai er vår lovnad – for alltid.
Noreg – du vene, du frie land,
me hyllar deg frå strand til strand.
Med fjell som reiser seg stilt og stolt,
og folk som ber på motets bolt.
I snø og vind har du stått i ro,
i krig og fred, med viljens bro.
No syng me deg til ære og liv,
for landet vårt – vårt kollektive driv.
17. mai – vår evige vår,
då folket står i fredens spor.
Me hugsar tidene som var,
og takkar dei som bar vårt svar.
Eitt flagg. Eitt land. Éin dag.
Men millionar stemmer i lag.
Det syng i lunden, det syng i by’n,
på denne dagen står alt i syn.
Barnet ler, den gamle græt –
det er 17. mai, vår sanning tett.
Med grunnlov skriven i Eidsvolls sal,
fekk landet vårt si frie tal.
Me feirar kvar ein vår og mai,
det som blei vårt – med rett og lei.
Som blomane som spring frå jord,
vaks fridomen i eit folk så stor.
17. mai er blomstereng,
der me syng vår eigen streng.
Reis deg, Noreg, vakre land,
i dag står me i samhald, hand i hand.
Frå skuleborn til gamle far,
frå kyst til fjell, me feirar kvar.
Fridomen din vart ikkje gitt,
men vunnen med kamp og motets skritt.
Lat oss minnast, lat oss æra,
dei som fekk vår røyst til å bera.
Morsomme 17. Mai Dikt
Eg åt fem is, to pølser og brus,
no ligg eg rett ut – som ein norsk husmus.
Bunaden strammar litt i livet,
eg åt kanskje litt for mykje pølse og vaffel i fjor.
Men det er 17. mai – og lov å skeie ut,
så eg dansar vidare – sjølv med sprengt snor!
Barnet mitt har fire flagg,
og ein is i kvar hand.
Eg prøver å halde tritt,
men eg trur eg mista stand.
Eg gjekk i tog og ropte «hei!»,
men snubla over ein hund som sa «nei».
Så låg eg der med is og skam,
mens naboen lo og sa: «Bra, Jan!»
To timar i kø for pølse med brød,
og så mista eg den – rett ned i stø!
Vi kom for seint til barnetoget,
bunaden hadde visst krympa litt.
Ungen mista fløyta, eg mista roa,
og mannen min – han gjekk i motsatt retning, stilt.
Men me lo og vinka til alt som rørde seg,
og fann igjen toget – bak ein trailer, svingete veg.
17. mai – det er stress, det er rot,
men me elskar det, med flagg og fot!
Eg åt så mykje is at eg vart blå,
folk trudde eg var ein smurf på påstå.
Men eg vinka og lo – med frost i munn,
og sa: «Det er jo berre 17. mai ein gong i grunn!»
Is + pølse = sant.
Magen min = ikkje fan!
Eg prøvde gå fint i toget i år,
men skoa var nye og bunaden stram.
Eg dansa meir enn eg gjekk i kor,
og endte med is på min eigen arm.
Hurra! sa eg – og spratt av stad.
Men eg snubla i flagget og ropte «Aaa!»
Bestemor ropte «Hurra for i dag!»,
mens ho prøvde å fange ein ballong med drag.
Bestefar sovna i stolen sin snart,
med fløyte i handa og flagg i fart.
Me lo og song og hoppa i ring,
sjølv då katten åt opp noko på ting.
17. mai – du rare fest,
du er stress og glede og latter på test!